Den blasse middelvei
Det gis ut store mengder med musikk; langt mer enn de fleste av oss rekker over i tiden vi har til rådighet. I denne tette underskogen av band og skiver er det viktig å kunne skilte med noe unikt hvis man skal bli sett av sitt potensielle publikum. Da må man enten lage musikk som er av tidløs og majestetisk kvalitet eller så må man ha et eget sugerør ned i platebransjens pengebinge. Etta Zero fra Lichtenstein har ingen av disse tingene.
Misforstå meg rett – The Last Of All Sunsets er ikke et dårlig album. Faktisk gjør de det meste rett – bandet spiller tight og effektivt. Dessverre har de ikke det lille ekstra særpreget som får dem til å stå på egne bein. Hør bare på tittelkuttet som har en følelse av det samme drivet som mye medstrøms heavy metal har i disse dager; tette riff, synth dressing og effektive trommer. Vokalen gir meg en følelse av å høre på tysk hårrock i Melodi Grand Prix og et band som Scorpions på en og samme tid.
Jeg tror mange med Bullet For My Valentine, In Flames, Linkin Park og metalcore i platesamlingen vil ta avstand fra denne anmeldelsen og i stedet trykke dette lichtensteinske bandet til sine bryst. Etta Zero har ikke funnet opp en ny oppskrift, men koker i stedet suppe på en spiker som mange liker smaken av. Bandet spiller fengende og hardt, riffene er allmenne og refrengene kan lett føre til allsang på bandets konserter – de gjør definitivt det man forventer de skal gjøre.
Dette er en form for hard rock – for metal er det strengt tatt ikke – som låner mye av låtstrukturen fra popmusikk og deretter gir låtene en dress smaksatt av heavy metal. Jeg føler dette er et band som sklir inn i den blodfattige strømmen til nu-metal og power metal – sjangre jeg aldri falt helt for. Selv om de tidvis viser gode takter utover formularet til sjangeren sin, som i tittelkuttet eller på slutten av «Crush On You», blir det ofte for platt. Jeg merker at låtene glir i hverandre når jeg skal huske dem – ingen av de skiller seg ut på skiva. Men, på sistesporet, den ti minutter lange låta «Heaven Is Closer», tar de seg bedre tid og midtpartiet gis et pianotema som forsøker løfte seg opp mot skyene. Om de lykkes er en helt annen ting da ett av aspektene jeg liker med episk og langtenkt rock er at man skal bygge låta mot et klimaks som tar lytteren ut i stratosfæren; se bare hva Motorpsycho klarer med «The Golden Core». «Heaven Is Closer» fremstår i dette selskapet som et venstrehåndverk med et statisk piano og standard samples fra kontrollrommet på Cape Canaveral.
Etta Zero vil nok aldri bli gjengangere på mitt stereoanlegg; den rockefoten jeg kan få av allsangen på ett spor som «All That I See» blir borte etterhvert som plata kommer lenger ut i rillene. Det blir rett og slett for ensformig og er nok en av grunnene til at jeg trives best i undergrunnens hardrock der vågemot og særpreg er tydelig til stede.
