Retrorama: søtladen garasjerock
Shocking Blue er utvilsomt mest kjent for sin hit «Venus» som har blitt tolket av flere artister opp gjennom årene og da gjerne ikke i det rockbildet bandet selv var en del av. La oss gå tilbake til selve råkilden – bli med!
Ett aspekt ved fascinasjonen med å være musikkelsker har lenge vært i fare for å bli borte; platebutikkens rolle som oppdagelsesferd når man føler for ny lyd og nye opplevelser. Å bla seg gjennom selve musikkhistorien – både på godt og ondt – og oppdage nye favoritter og sjelfulle godlåter er noe av essensen ved å elske musikk på den måten mange av oss gjør. Heldigvis er platebutikkene blitt styrket de siste årene med vinylplatas retur til butikkhyllene – noe mange av oss nok aldri hadde trodd skulle skje for bare få år siden.
Jeg oppdaget Shocking Blue i en slik platebutikk og omslaget på At Home ga meg sterke assosiasjoner til både Flying Burrito Brothers og Jefferson Airplane og det er nok i denne gråsonen bandet tilhørte i sin samtid. De ble raskt mest kjent for sin hit single «Venus» og i dag er nok låta mye mer kjent enn dette nederlandske bandet som skrev låta. Men, det er langt mer ved bandet enn nettopp denne singelen. De gjorde nok et forsøk på å fange det samme publikummet som bl.a. Golden Earring også lengtet etter. Dette forsøkte de å gjøre ved å skrive psykedelisk rock som var veldig hipt på slutten av sekstitallet, men der flere av deres amerikanske rivaler valgte seg popmusikken, endte Shocking Blue som både føles rocka og country, og som inneholder drag av sitar(!) og da særlig på låta «Acka Raga».
Derfor er inntrykket av dette albumet langt mer flerdimensjonalt enn man først skulle kunne anta ved å låne øre til «Venus». Riktig nok er bandets definitive hit single en perle av ei låt, men både «Boll Weevil» og «Long And Lonesome Road» kan lett måle seg med denne i tidløs ettertanke. Særlig er den overraskende hardtslående «Long And Lonesome Road» et forfriskende møte med et band som har blitt en ufortjent fotnote i musikkhistoriens krøniker; denne lukter både av amerikansk rock og Deep Purples første skiver på en og samme tid.
Alt er ikke gull som glimrer – ei heller her. De klarer ikke helt å følge opp de feteste låtene på albumet. «Love Buzz» føles som en slavisk versjon av The Mamas & The Papas og «Acka Raga» høres ut som om den er tatt med bare for å fronte Robby Van Leeuvens sitargrep. Andre steder lykkes de mye bedre med låter som snytt ut av nese på «Venus» – hør bare på «California Here I Come».
At Home er et godt utgangspunkt hvis du skal dykke ned i den europeiske scenen for psykedelisk rock i skillet mellom seksti- og syttitallet. Jeg hører samtidig flere inspirasjoner til nyere band som bl.a. Hidden Masters og moderne psykedelia.
