Helt vilt gull!
Savage Gold føles litt som onkelen som kommer hjem etter å ha vært i Amerika; en mann med alskens overraskelser og store smil. Det er godt å ha ham tilbake.
Jeg oppdaget Tombs for en håndfull år siden og ble frelst nesten umiddelbart etter å ha lånt øre til bandets andreskive Winterhours – deres første etter å ha signert til den uavhengige etiketten Relapse Records. Låter som «Gossamer» og «Merrimack» låt som en illsint veps som var stormforelsket i både black metal og shoegaze og de bidro til å gjøre Tombs til et navn mange ikke kunne unngå å legge merke til. De fulgte selvsagt opp med den enda bedre tredjeskiva Path Of Totality og Tombs rykte som ett av sjangerens beste band var sikret.
Tre år senere er bandet tilbake med et helsikes helstøpt album. Savage Gold har blitt en kraftpille av dimensjoner; en styrkedrikk som sender glade elektriske bølger direkte inn i hjerterota mi. De har ikke tatt turen langt fra territoriet de meislet ut med sine foregående skiver, men denne gangen har de videreforedlet den gullåren de alltid har hatt skjøtet til. Der de før tydeligere har vært påvirket av konkrete ideer, er disse ideene nå smeltet sammen med bandets opprinnelige råkilder. Gitarist og vokalist Mike Hill er i dag det eneste gjenværende originalmedlemmet i bandet, men å tillegge han all æren for bandets lydbilde er dog noe urettmessig. Selv om han har vært bandets kompass på denne reisen er han definitivt ikke alene om å reise seil på denne skuta.
I det åpningssporet «Thanatos» brøler ut av høyttalerne og rett i trynet på lytteren, forstår man at trommeslager Andrew Hernandez er fundamentet i bandet. På albumet veksler han uanstrengt mellom krigshissende blast beats, industriellseigt driv og lekent spill som får låtene til å puste. Bandets to gitarister, Hill og Garett Bussanick, veksler på å ha ansvar for frontlinja og kaster riffene frem og tilbake mellom seg. Denne konstante «katt og mus»-leken legger lytterens fokus på låtas driv fremfor melodien, så når bassist Ben Brand også mikser inn sine strenger og elektronikk får Tombs et både massivt og intrikat lydspill som virkelig skiller seg ut fra bandets samtidige rivaler.
Bandet åpner med en ganske hektisk trippel cocktail, men slår så av litt på farta med «Echoes» som åpner nesten dempet. Men, brutaliteten lar ikke vente på seg særlig lenge – hakkende gitarer lager en sti inn i en klagesang med Hernandez midt mellom black metal og industrirock. De seige riffene gir mer bånnklang til Hills stemme og låta får et mektig sug som river lytteren i skjortekrava og drar en over ende. Man forstår at albumets rolige partier bare er kamuflasje og fata morgana; ment å lure lytteren inn i en falsk trygghet før bandet kaster seg frem og river alt ned med et helsikes øs av raseri, gitarbrøl og knyttnever av mørk, rensende lyd. Den eneste virkelige oasen på albumet er «Severed Lives» som velter rundt som late dønninger på havet; blåsvarte og bølgende skjuler de mørke hemmeligheter og store farer.
Noe av det jeg liker best med Tombs er deres evne til å skrape vekk den unødvendige staffasjen av black metal og la kun det primitive raseriet bli igjen. Dette kler de opp med den tidvis umenneskelige industrirocken; frigjort for sjangerens pompøse dekadanse. Denne mutantlyden – menasjeriet av mørke – er hva som bidrar til å gjøre Tombs så fantastisk bra. De er riktig nok ikke helt unike – de samme trådene kan man høre i lyden av episke Neurosis og i musikken til Twilight – men der disse bandene lar låtene få bygge sin intensitet i stille sirkler, kaster Tombs seg rett inn i flammene og trøkker umiddelbart gasspedalen i bånn.
Det er tilnærmet umulig å plukke favoritter fra denne knyttneven av ei skive; det kunne like gjerne vært den skulende jegeren i «Severed Lives» som det er angrepsreveljen i «Seance» og episke «Echoes». Savage Gold har blitt bandets definitive utgivelse, og er en uppercut av dimensjoner.
