Nytt liv fra gamle kjenninger!
Jeg har vært disippel av Opeth siden de brølte og flørtet om hverandre på det monumentale albumet Ghost Reveries. Siden den gang har jeg foretatt flere dypdykk ned i låtkatalogen deres og funnet flere perler og hjertelåter. Jeg har fulgt dem nøye siden første gang jeg ble blåst over ende av «Ghost Of Perdition» og deres neste album, Watershed, maktet å gi oss mer av det samme. Men, så skjedde det noe.
Albumet Heritage viste frem Opeth som et band som ønsket et nytt liv. De var tydelig lei av å brøle oss i fjeset – i stedet ville de prate til oss. Det resulterte i et album som forlot de velkjente brølene til Mikael Åkerfeldt og i stedet flørtet med et lydbilde tatt fra syttitallets hardrock og jazz. På bandets konsert på Sentrum Scene i Oslo på den påfølgende turneen var publikum tydelig delt i to; den ene leiren tok i mot de nye inntrykkene med åpne armer, mens den andre ropte «spell no’ metall’a!» med jevne mellomrom. Selv satt jeg på knivseggen og klarte ikke helt bestemme meg om dette filskiftet var av det gode eller dårlige slaget. På den ene siden koste jeg meg med den ærlige hardrocken de spilte frem med overbevisning, men på samme tid savnet jeg det brutale øset fra deres tidligere album.
Da er det godt å høre at dette valget er enklere – mye enklere – å ta med dette albumet. Pale Communion har blitt et helstøpt album som mikser det progressive trøkket bandet har hatt siden starten med den nyfunne låtleken de oppdaget på Heritage. Men, det viktigste er likevel at dette albumet låter som Opeth – de har funnet den røde tråden som har gjort dem til ledestjerner i den progressive metallrocken. Det første høydepunktet på plata mener jeg er andresporet «Cusp Of Eternity»; her går de rett i angrep på lytteren med et riffrikt spor tuftet på den hardere progressive rocken man kan ane konturene av på et album som Watershed. Det er riktig nok lite brøl og beinkaldt mørke, men i trommene til Martin Axenrot hører man fremdeles drønnet av kjære perler fra bandets låtkatalog.
Albumets førstespor «Eternal Rains Will Come» går langt i å bekrefte at bandet med sitt nyeste album har kommet langt i sin metamorfose fra å spille genierklært og progressiv death metal til det livskraftige rockbildet vi aner ligger i enden av den regnbuen bandet har satt kursen mot. Låta favner fra kompleks prog rock til tilbakelente vokalharmonier og med dette sporet får de meg til å trekke røde tråder til sjumilssteget Motorpsycho tok når de hoppet fra Trust Us i ’98 til Let Them Eat Cake to år senere. Det samme sjumilssteget føler jeg Opeth tok fra Watershed til Heritage. Som Motorpsycho skapte et interessant, men ikke fullendt, album med Let Them Eat Cake, klarte ei heller Opeth treffe blink med Heritage. Men, trønderne scoret blink med oppfølgeren Phanerothyme og det er nettopp det jeg føler har skjedd med Opeth når de utgir Pale Communion – albumet har lært av forgjengerens svakheter og blitt et rent frem bedre album.
De røde trådene jeg føler kan spennes over til våre kjære trøndere ryker dog når Opeth rykker i gang albumets lengste spor «Moon Above, Sun Below». Der Motorpsycho ikke kunne knytte en link mot Trust Us med Phanerothyme, føles Pale Communion som en naturlig etterfølger til Watershed; dog uten å miste lærdommen fra Heritage. Her mikser de sammen nydelige vokalharmonier a capella med en tungspilt rock i klasse med sine gode venner i Porcupine Tree. Denne låta føles som albumets suite – det åpner flørtent før de ryker inn i et hektisk lydbilde med nydelig driv. Før man dog nesten vet ord av det, har dempede harmonier og vakre gitarlinjer fra giarist Fredrik Åkesson og sjuende far i stua, Mikael Åkerfeldt, tatt oppmerksomheten til lytteren. Men, det varer ikke lenge før Axenrot og bassist Martin Mendez er med på løpet og de farer avgårde med spennende rockløp som farer inn og ut av lydbildet. Nykommeren Joakim Svalberg, som overtok tangentene etter Per Wiberg som falt fra under Heritage (google det plateomslaget), fyller ut lydbildet på en smakfull måte. I løpet av de knappe 11 minuttene låta varer rekker Opeth å legge frem fem deler i denne suiten og ingen av de lider av å være presset ut – det sier ikke rent lite.
Lytteren får deretter med «Elysian Woes» et strykende og dempet pusterom som rett og slett er en vakker låt med nydelig prestasjon fra Mikael Åkerfeldt som konkluderer en gang for alle at han har funnet like stor trygghet i den rene vokalen som dødsbrølet han behersket på plater som legendariske Blackwater Park og som han var redd han hadde mistet i det bandet gikk i gang med å spille inn Ghost Reveries. Når jeg lånte øre til Heritage savnet jeg brølene hans, men denne gangen vet jeg i større grad hva man kan vente seg av Opeth og jeg savner det ikke like mye lenger. Det hadde vel heller ikke passet inn i det soniske universet bandet er ferd med å bygge opp rundt seg.
Jeg hører dette albumet på den måten jeg føler man virkelig skal høre på rock; med en øl i handa mens skiva ruller på platespilleren. I det jeg koser meg med det vakre omslaget i stort format, og videreføringen av den visuelle bekreftelsen av Åkerfeldt som bandets primus motor, tar jeg meg i å forstå hvor stort dette albumet er. Dette er ikke bare en metamorfose fra death metal til prog rock – dette er kanskje ett av bandets viktigste nybrottsarbeid. Med en diskografi som har vært kritikerrost fra debuten burde det fortelle «mannen i gata» at man her har skapt et Exile On Main St. for progrocken ved å mikse inn innflytelser fra fusion, countryrock, østlige innflytelser og kunstmusikk. Dette kommer bl.a. til syne i sporene på vinylutgavens tredje side; «Goblin» og «River».
Det første sporet er en instrumental lekkerbisken som uanstrengt smelter hardrock sammen med jazzlysten fusion uten å føles platt eller følelsesløst. Riffrikdommen stråler i kapp med jazzens nysgjerrighet og er et overskuddshorn fra et band som låter heltent. Dette følges opp av en knockout og ett av mine favorittspor på albumet. «River» åpner som om Crosby, Stills, Nash & Young ble filtrert gjennom progrockens briller. Refrenget er gåsehudfremkallende nydelig og er noe av det vakreste jeg har hørt fra Opeth noensinne. Men, denne låta er, som de andre låtene på albumet, ikke en one trick pony. Før man vet ordet av det er man med ett med på en reise inn i spretne gitarløp fra Åkesson og Åkerfeldt, mens bandet låter som et fusionopptak fra Miles Davis i rockrus. Nydelig.
De gir seg ikke på albumets avsluttende låter heller; hardrockeren «Voice Of Treason» føles å ha hentet rammene sine fra Led Zeppelin, men det muskuløse drivet er kun all-star Opeth. Her hører man bandets historikk gjør seg synlig mer enn noe annet sted på albumet; særlig er buldringen av Axenroth sterkt til stede. Albumets avsluttende spor står i sterk kontrast til dette vulkanutbruddet. «Faith In Others» er et ømt og drømmende avslutningspor som gir musikken fjærlette vinger. De tar lytteren med opp mot skyene med Svalbergs deilig svulstige synth og idet de rykker til med hele bandet tror man at kurset er satt rett ut i kosmos. Men i stedet velger Opeth å la albumet ende opp i glidende majestet og stille tone ut.
Albumet har fulgt meg på tur til/fra jobb gjennom Spotify noen dager, men jeg fikk ikke helt fot for låtene. De føltes for platte og kjønnsløse og jeg var på god vei til å riste skuffet på hodet. Men, etter å ha hatt dem på besøk på platespilleren en god stund og gitt låtene den oppmerksomhet de fortjener sitter jeg igjen med et helt annet inntrykk. Dette er i stedet et helstøpt album laget av et Opeth med flir om kjeften, og låtene har sine egne liv og dresser. Bandet har, etter min mening, utgitt sitt utvilsomt sterkeste album siden Ghost Reveries og er like utvilsomt i ferd med å redefinere både sin og progrockens krønike.
