Åttitallets kjølige distanse og østens nysgjerrighet!
Det begynner så forsiktig med synthlinjer og digitale hjerteekko. En lengtende mannsstemme bryter inn; jeg får en følelse av å bli transportert tilbake til syttitallets progressive popmusikk. Man blir raskt betatt.
Jeg vet ikke mye om Alpine Those Myriads og av og til er det godt å gå inn ukjent skog uten altfor mange markører til å lede deg frem til tryggheten på den andre siden. I stedet kan det tidvis være befriende og kaste seg hodestups ut i mørket og oppdage at lyset tennes. Dette låter kanskje overdrevent poetisk, men det er vanskelig å gi slipp på verselinjer og overdådighet når man låner ørene til ei låt som «Doublessence» eller sporet som følger, «Amen, Right Now». Jeg føler noe av den samme varmen i kroppen som når jeg på åttitallet så musikkvideoene til Kate Bush og mer enn ti år senere hørte Björk og vår egen Anja Garbarek. I det siste er det kanskje amerikanske TV On The Radio som kommer nærmest med et mer rocka uttrykk.
«Doublessence» er nok sporet som fungerer best for bandet – her låter de mystiske og kraftfulle i det meste de gjør. De stillfarne pianoklangene spiller i perfekt takt med det mer maskinelle og kantete drivet lenger ut i låten og skaper et lydlandskap som føles både fjernt og nært på en og samme tid. Lyden av bandet er nydelig og organisk uten at de mister en smakfull distanse, mens stemmen er vakker og sår uten å miste en mørk kraft. «Amen, Right Now» lener seg mot jazz ikke ulikt noe Esbjörn Svensson Trio kunne lekt frem i poplåtene sine.
Jeg får dog ikke helt den samme attraksjonen for «Mind The Mindbend» – denne føles litt for endimensjonal i sin mer bredbeinte form – men dårlig blir den aldri. Men så raskt den faller til ro halvveis ut i sporet finner bandet tilbake til den lavmælte lidenskapen de gjør så bra. I samples og stemning finner jeg her også assosiasjoner til Ulvers nylige uttrykk – noe som definitivt viser hvilke lekekamerater Alpine Those Myriads vil spille ball med. Det merkelige sistesporet «Croon Into The Light» låter som en homage til arabisk morrasang; det er nesten så man kan se for seg en enslig beduin stå på en sanddyne og ønske morgensolen velkommen etter en kald natt.
Top Syd Turvye er en liten eksotisk pille i et tidvis ganske medstrøms musikktilbud her hjemme – denne banden vet akkurat hvor de vil og hva de skal gjøre for å få det til. Ikke alt når helt opp, men der de lykkes skinner de som en stjerne. Jeg skal definitivt dykke ned i deres fremmede farvann.
