Gruvestøvsoperaen

Hippe indiemusikere som lager musikal? Det høres unektelig ut som et mareritt. Men resultatet er faktisk blitt et ganske fint stykke americana ikledd vademel og kyser, dandert i et tjukt lag med gruvestøv.

Kall denne plata musikal, rockopera eller konseptalbum – alle disse begrepene representerer betent stoff for alle puritanske rockanmeldere. Kanskje er det derfor enkelte tonangivende musikkmedier har stilt seg lunkne til dette prosjektet med Yeasayer-vokalist Anand Wilder og pianist Maxwell Kardon med venner?

Jeg skal ikke gå for detaljert inn i handlingen her. Den er vel uansett, og kanskje paradoksalt nok, ikke av stor betydning for opplevelsen av dette albumet som plate. Det dreier seg om en kortspilt og relativt enkel Romeo og Julie-historie som utspiller seg i et gruvesamfunn i Pennsylvania. Det er ikke så mye til musikal kanskje, men som et rent folkpopalbum betraktet er dette ganske vellykket. Det er lett tilgjengelig og ganske likeframt i tonen, men det blir aldri banalt, og låtmaterialet framstår som robust og gjennomarbeidet.

Jeg vil trekke noe for at tempo og oppbygning av sangene kunne vært hakket mer variert. Det dreier seg i litt for stor grad om relativt ukompliserte grunnstrukturer med hastighet rundt rolig til middels. Selv om det framstår som renspikket og melodisk sterkt, så tilføres det for sjelden grep for å skape dramatikk og dynamikk – noe jeg skulle mene er viktig i et musikkdrama. Det fører til at helhetsinntrykket farges noe i retning av det litt sidrumpa og saktmodige. Skjønt her er lengden på rundt førti minutter til hjelp. Man rekker ikke å dette helt av lasset før det hele er over.

Selv om noe av dette har et visst pompøst preg over seg, så er det vel folkpop med for eksempel piano, dobro, banjo og fele som er inntrykket man sitter igjen med. Det er med andre ord veldig lite her som minner om Miss Saigon eller Cats. Skjønt for en norsk anmelder kjennes det ikke helt fjernt fra tankegangen Kaizers Orchestra hadde rundt sin Violeta Violeta-trilogi. Åpningslåten her heter forresten pussig nok Coal Into Diamonds.

Ta det for det er. Selv hører jeg først og fremst en fin folkpopplate.