Retrorama: Pettys lille røde
Flerrende Rickenbacker-gitarer, utsøkte melodier, Howie Epstein som korer og Tom Petty som gauler nasalt. Det blir ikke så mye bedre enn dét.
Selv om den er utskjelt blant mange filmelskere så liker jeg faktisk Kevin Costner-kalkunen The Postman. Blant scenene jeg setter mest pris på er de lett bisarre innslagene der Petty spiller seg selv i en retrofuturistisk helteversjon. Han spiller ganske dårlig, kanskje ikke helt ulikt Jerry Seinfeld, en annen laidback amerikaner med perfekt tanngard og manglende evne til å gjøre noe virkelig galt – og som i tillegg gestalter sin egen person. Begge berger de seg i land, på ren og skjær sjarm og lun væremåte.
Jeg har hørt Seinfeld forklare sin suksess omtrent på følgende måte, fritt etter hukommelsen: «Tidlig ble jeg oppdratt til å fullføre ting. Å fullføre det du har begynt på har vært en av nøklene til min suksess». Også slik sett er Petty rockens svar på Seinfeld. Han er mannen i gata. Stødig, ryddig og prinsippfast i forvaltningen av sin begavelse. Han representerer alle som gjør jobben sin skikkelig.
Et godt eksempel på en slik godt gjennomført jobb er nettopp Tom Petty and the Hertbreakers sin femte plate. Jeg mener den er blant bandets aller sterkeste låtsamlinger, lansert i begynnelsen av et blåblått tiår, dog med et radikalt rødskjær og et Mona Lisa-aktig smil på coveret. Uten at man skal tolke noe av det for mye. Den åpner uansett med solotrommer, slik nesten alle bra klassiske rockeplater åpner. Dum-di-dumdum – vi er i gang.
Det er 1982. Sliten nå, Tom Petty, han har kjempet mot plateindustrien. Kjempet og vunnet. Men det har kostet – blod, svette og tårer. Eller? Nja, noen påpeker platens mørke tone, og de har et poeng. I det samme året introduserer Neil Young verden for den helt ok plata Trans der de nyoppdagede synthene står sentralt i lydbildet. Den tidlige og ganske bitre MTV-hiten You Got Lucky er nesten like mye synthpop som Neil Youngs Transformer, dog klokelig uten de ekstreme vocodereffektene Young benyttet seg av. Kanskje dette hørtes forferdelig datert ut ti år senere. Men i dag er det faktisk ikke så ille.
Man kan sikkert lese You Got Lucky som en kommentar til den kyniske plateindustrien som Petty følte seg som offer for. Men tekstene stikker i realiteten neppe så dypt. Deliver Me er for eksempel først og fremst et av Pettys sterkeste musikalske øyeblikk – klassisk heartlandrock om aspekter ved jenter der tekstlinjene neppe tok veldig lang tid å skrive. Den samfunnsengasjerte Petty er ikke til stede, dette er ren musikk som er til for øret, ikke intellektet. Change of Heart er enda et slikt brilliant nummer, et pokeress han bare ser ut til å riste ut av ermet – samtidig som det kanskje er platas sterkeste kort.
Finding Out øker tempoet, og legger inn tekstlinjer som «I’m Just a Working Man». Sikkert ikke dumt med tanke på kjernepublikummet – som jo var antagelig nettopp dét, eller de trodde de var det. Den riffete We Stand A Chance er en av sangene som virkelig åpner seg når du har hørt plata femtiåtte ganger og lurer på om du begynner å bli lei. Det er da du oppdager den, og med handclaps og alt – jeg elsker det! Straight into darkness er singelmateriale så godt som noe, men den ble aldri sluppet som sjutommer. Mytene vil ha det til at outtaken Keeping Me Alive ville ha hevet platen, men her tror jeg produsenten hadde rett. Den er svakere enn alle de ti sangene som til slutt utgjorde plata.
Kanskje jeg elsker mange av sangene på Damn The Torpedoes mer. Kanskje jeg helt sikkert forguder Full Moon Fever mer fordi den traff meg på et spesielt tidspunkt. Kanskje er liveboxen The Live Anthology hans egentlige mesterverk, på samme måte som Springsteens kanskje er de klassiske liveopptakene på Live 1975-1985?
Det kommer an på dagsformen. Og det er egentlig ikke så viktig. Men sikkert er det at Long After Dark er et resultat av at den stødige ringreven Tom Petty leverer varene, på rett tid til riktig pris. Den arbeidsmann som alltid fullfører det han har begynt på og holder det den lover – han vinner. Slik er heartlandrockens lov.
