Det perfekte rockalbumet: omslaget!

«Don’t judge a book by its cover», er vel et utsagn som handler om å ikke basere seg kun på førsteinntrykket. Dog er plateomslaget en viktig del av albumets uttrykk. Et godt cover har like stor mulighet til å bidra til å gjøre albumet ikonisk som låter og gitarriff. Enkelte illustratører og kunstnere har gjort mye av seg; her hjemme har vi f.eks. Junipher Greene som på Friendship fikk hjelp av en ung Odd Nerdrum, mens Motorpsycho har brukt Kim Hiortøy til sine covere siden han laget en tegning til deres monumentale Demon Box i ’93.

Nevnte Kim Hiortøy har sagt i intervju med forfatter John Harstad at han sjelden hører på musikken til bandet han designer omslagskunst for, da lytteren uansett danner seg sine egne assosiasjoner til både lyd og bilde når man hører på platen. Man kan lese mellom linjene i dette argumentet at man nær sagt forventer at omslaget spiller en stor rolle for mange musikkelskere.

Ja, jeg bruker begrepet «musikkelsker» fremfor «lytter» eller «platekjøper». Platebransjen har vært i en endringsprosess siden Napster først kom på banen for mange år siden og digitaliseringen av musikk har vært et problemområde for platebransjen som anklaget aktører som drev med «ulovlig nedlastning» for å være kriminelle og disse fikk også skylden for det synkende salget av CDer. Etter mange år har man vel forstått at bransjens egen rovdrift etter materiale utgitt under diffuse titler som «The Early Years Of», «The Very Best Of», «Mr. Music», «Summer Hits», etc. allerede hadde tømt tankene for materiale man kunne utgi.

[Hvorfor ga man ikke ut nytt materiale fra unge band? Hvorfor satset man ikke på å bygge band til noe stort? Det kan vel bare aksjonærer og styremedlemmer svare på.]

Dette ville nok ikke stagget den digitaliserende utviklingen, men i det minste vill det gitt oss færre makkverk i platehyllene; hvem trenger skivene til Idol-deltakere, juleplater og andre dritskiver som kun er kopister av den ekte vare [les: Pearl Jam vs. Creed]. Stadig flere platekjøpere valgte vekk det fysiske formatet når de skulle få seg noe ny musikk i «platesamlingen» [les: harddisken]. Dermed ble også omslagskunsten stadig mer usynlig og marginal. Enkelte plateselskaper og illustratører sto på sitt; se f.eks. på Rune Grammofons utgivelseskatalog hvor Kim Hiortøy er den utøvende part eller Martin Kvamme som har designet lekre omslag for prosjektene til Mike Patton.

Så, de av dere som ikke har noe bevisst forhold til ordene «platebutikk», «LP», eller «platecover» kan gå tilbake til Spotify, iTunes eller Pirate Bay – resten av teksten er ikke ment for dere. De få som blir igjen kan bli med på en liten prat om hvordan et plateomslag kan forsterke musikken på et album. Selvsagt kan jeg bare gå ut fra mine egne erfaringer og har bestemt meg for å trekke frem en liten håndfull omslag som har betydd mye for meg opp gjennom årene.

Bare så det er klart: når jeg skriver «omslag», mener jeg ikke bare forsiden av et platecover. For en musikkelsker og platesamler er resten av coveret nesten like viktig. Opp gjennom årene har jeg saumfart mange bands takkelister, analysert tekster, studert bilder og følt på pappens tekstur. Det er helheten som gjelder.

Første plate ut er Iron Maidens Somewhere In Time. Dette coveret ble tegnet av bandets mangeårige illustratør Derek Riggs. Hans uttrykksform er nok for de aller fleste synonymt med bandets musikk. Iron Maidens maskot og skremmende kjæledegge Eddie The ‘ead er alltid i fokus på bandets utgivelser, så også her, men på dette albumet fra 1986 er det detaljene i bakgrunnen som kommer i fokus. Jeg er glad jeg oppdaget dette albumet før CDen fikk sitt kommersielle gjennomslag – jeg tror ikke jeg hadde fått like mye ut av det ellers.

Platetittelen henviser til at man befinner seg i gråsonen mellom tid og rom. Dette gjenspeiles av coveret som viser et gatebilde fra en ikke altfor fjern fremtid. Eddie The ‘ead er portrettert som en kyborg i et tidsbilde ikke ulikt det som ble vist frem i filmen Bladerunner.

Riggs’ maleri er ikke kun begrenset til forsiden av albumet, men strekker seg over hele overflaten på plata. I dette gatebildet kunne platesamleren dykke ned i et referansebibliotek av de sjeldne hvis man hadde noenlunde kunnskap om Iron Maiden. Noen av de mest åpenbare referansene er bl.a. følgende:

• Eddie har nettopp skutt en person i Acacia Avenue. 22 Acacia Avenue er en låt fra Number Of The Beast.
• Klokka på brua bak i bildet viser 23:58. 2 Minutes To Midnight er en låt fra Powerslave.
• Den store pyramiden i bakgrunnen er avbildet på bandets album Powerslave.
• Engelen som faller brennende ned fra himmelen. Flight Of Icarus er en låt fra Piece Of Mind.
• Reklame for Ancient Mariner Seafood Restaurant. Rime of The Ancient Mariner er en låt fra Powerslave.

Særere referanser er også lagt inn, som puben Ruskin Arms og Long Beach Arena. Dette er milepæler i historien om Iron Maiden. Finner du flere?

Dette coveret kan tolkes som bandets hyllest til sine tilhengere; en flirende beskrivelse av historien så langt og et godt eksempel på den humor som preger alt Iron Maiden gjør. Det beskriver ikke innholdet i plata, men gir lytteren et kunstverk som kan forsterke relasjonen mellom band og platesamler.

Den neste plata jeg tenkte å trekke frem er ikke like detaljert, men det slo meg fremdeles som en hammer i all sin enkelhet. Albumet gjorde bruk av CDens format til det ytterste – detaljene ble fjernet og igjen sto kun det eneste motivet som passet perfekt til bandets navn og det de ville at debutalbumet skulle bety for deres publikum. Den selvtitulerte debuten til Rage Against The Machine var brutalt ærlig og mye mer skremmende enn Uriah Heeps Abominog eller Cannibal Corpses Eaten back To Life.

Bildet av den brennende munken er perfekt tilpasset bandets lydbilde; dette er brutalt og nakent, men likevel sårt og vakkert. Kvartetten fra L.A. presterte med dette albumet å bli en overnight sensation uten at de brant opp i stratosfæren rett etter utskytning. Dette albumet fødte nok en utskjelt sjanger – nu-metal – i en voldelig one night stand med Panteras Vulgar Display Of Power noen år senere, men det gjør ingenting. Dette er brutal kunst på sitt aller ypperste.

Jeg tok meg mange ganger i å studere bildet – hadde munken smerte i uttrykket? Hvordan brenner et menneske? Jeg endte alltid opp med å føle en ydmykhet over den brennende(!) troen han måtte føle, og denne fascinasjonen smeltet over på bandets eget uttrykk i låter som Take The Power Back, Bullet In The Head, Bombtrack og ikke minst eksplosive Killing In The Name.

Plateomslag kan også benyttes for å skape litt ekstra blest om bandet. Noen band ønsker å sjokkere – se bare på omslagene til før nevnte Cannibal Corpse med blod, zombier, død og opprevne kropper. Andre bruker designgenier som Hipgnosis som har laget kunstneriske uttrykk for flere av toppnavnene i britisk rock på sytti- og åttitallet. Jeg ble dog mest imponert av norske Kvelertak som fikk John Dyer Baizley til å lage coveret på sitt debutalbum. Ser vi bort fra at Baizley er en imponerende kunstner er han også sanger/gitarist i bandet Baroness som er meget kjent i sjangeren til Kvelertak. Bandet kunne dermed namedroppe Baizley som samarbeidspartner samtidig som skive hadde blitt produsert av Kurt Ballou fra Converge. Suksess – dog har bandet bevist sin kvalitet etter to sterke skiver og intens turnering. Men det fungerte som brekkstang.

Motorpsycho har vært viktig for meg siden jeg oppdaget bandet i 1993 og en viktig del av attraksjonen jeg føler for bandet er Kim Hiortøys omslag. Det coveret jeg husker best og som sementerte mitt forhold til bandet er vinylutgivelsen av Timothy’s Monster. Å utgi et trippelt vinylalbum i boksformat i 1994 er vel strengt tatt kommersielt selvmord, men for meg var dette en følelse av historie og eksklusivitet. Dette er kanskje ikke bandets peneste album – den er bl.a. mer anonym enn CD-utgaven – men utgivelsens råflotthet i en tid hvor alt skulle være lite og nett var noe som gjorde den ekstra viktig.

Må et omslag være bra for at man skal lage et fett album? Nei, på ingen måte. Se f.eks. på Deep Purples Machine Head. Et diffust bilde av refleksjonen av bandet i ei blank metallflate med bandnavn og platetittel stensilert i metallet. Jeg har aldri hatt gode tanker for det coveret, men jeg mener likevel at albumet er blant de definitivt 15 beste i hardrockens historie: Smoke On The Water, Highway Star, Space Truckin’ og Lazy er halvparten av låtene på albumet. Det sier ikke rent lite. Hvis omslaget hadde vært fetere hadde jeg dog kanskje ikke vært SÅ fan av konsertalbumet som fulgte senere samme år – Made In Japan.

Jeg tror dog ikke et godt cover trekker ned på noen som helst måte. Ett plateomslag som øker de gode følelsene for ett album er kun positivt. Så, lærdommen må vel være at man kan benytte et cover som brekkstang for å komme inn i varmen, knytte bånd med tilhengerskarene, gi lytteren en følelse av hva som venter når man trykker ‘play’.