Vennskap kommer aldri for sent!
Det er ikke alltid like greit i rockjungelens underskog; tidvis er det ganske trangt om plassen. En slik del av jungelen er triorocken som ble født ut av sekstitallets Cream og her hjemme har vi følt gleden av BigBangs suksess og nylig sett at Orango ikke bare har blitt stadig bedre, men også fått suksess på kontinentet. I denne tette skogen har vi lett oss frem til Friendship og hørt hva de har å by på.
Det åpner bra med en helsikes munter låt i «Burn Down The Dance Floor» med feiende flotte blåserrekker. Slik kan man ikke gjøre annet enn å smile av – optimismen får høyttalernettingen til å gløde av rendyrket glede. Melodien er noe Orango gjerne kunne tatt med på sitt siste album, men Friendship legger sin identitet på den likevel. I det en saksofon tar ansvar med en dansende solo er forventningene høye til hvordan dette skal låte.
«Shake It Off» følger opp med et sexy riff og funky driv; låta setter rockfoten i gang og halvveis går bandet inn i overdrive med et overraskende intenst lydbilde. Men, de mister ikke melodien av syne og snart avslutter de med det fete refrenget. Dermed har bandet virkelig åpnet med nær en dobbel knockout. Dessverre får jeg ikke like ståpels av «Witch Mountain» – uten at det er noe særlig negativt. De har naturlig nok mistet sitt overraskelsesmoment og låtene kles mer nakne – dermed får man et ærlig innblikk i bandets inspirasjoner til det sagnomsuste seksti- og syttitallet. Låtene er korte og konsise – med unntak av det seks minutter lange avslutningssporet «Preacher Man» – og det gjør at man ikke dveler ved låtene. Eventuelle svakheter som hadde blitt avslørt i lengre låter høres ikke i disse låtene.
«On Your Mind» viser at bandet også kan legge beinet høyt og lene seg tilbake. Det slentrende riffet og den løse rytmen dresser opp den fine melodien på en passende måte – får følelsen av å være på et tog på rolig reise gjennom landskapet. Men, her får jeg for første gang følelsen av at bandet kjører vel mange refreng – kunne de ikke i større grad åpnet opp låtene både instrumentalt og i tematikk? Det blir mye gjentakelser og selv om melodiene er gode savner jeg litt variasjon.
Da er det jo passende at de fortsetter med «Down Down Down» som føles mye mer spennende og ei låt hvor de snur ryggen til triorocken for første gang på albumet. I stedet gir denne låta meg en følelse av å høre på noe Motorpsycho kunne gitt ut i sin softrock-æra i begynnelsen av tusenåret. Låta er mer drømmende enn de foregående og det passer bandets sound godt. Låta sklir rett over i instrumentale «…At The Creek» hvor Magnus Kultorp gjør en overbevisende figur med sin ektefølte gitarisering og en fele(?) trekkes med hell inn i sporet og setter bandets stempel tungt på låta. Disse to sporene føles som et søskenpar og, sett under ett, er de et av albumets definitive høydepunkt.
Med «The Seed» føles det som om sirkelen er knyttet der de, som på åpningssporet danser inn i rocken med full blåserrekke. Det gjør ingenting da jeg er en av de som mener The Band sjelden var bedre enn de var på konsertalbumet Rock Ages hvor de fikk bistand av blåsere. Her kjører Kultorp og blåserne inn i en fet duell før de avslutter sporet med et helsikes refreng og ett ærlig «Yeah!». Jeg vet nå – over halvveis ut i albumet – at jeg ikke får noe nyskapende fra denne gjengen, men jeg koser meg storveis. I det de drar i gang med «Sex Wizard» flirer bandet lekent til sine lyttere og nærmer seg humøret til Danko Jones og med et refreng Spinal Tap ville kost seg med.
Platas lengste spor – før nevnte «Preacher Man» – åpner med et helsikes trommeløp fra Fredrik Skalstad som synger frem det meste av kjære rockstrofer i en potpurri. En tredjedel ut i låta skifter dog bandet driv og viser for andre gang sine mer eventyrlystne trekk med flirende gitarlek, spretne bassløp og ei blåserrekke som forstår rockens enkle detaljer. De tar seg også tid til litt tid til orgelspill som trekker tankene til syttitallets Deep Purple – sorry, orgel er for meg alltid Jon Lord – før de snur på femøringen og med ett trekker frem blåserne på scenen. Jeg får meg til å føle at dette er det nærmeste Friendship låter på scenen – altoppslukende, ivrig og flirende.
Jeg liker det faktum at bandet trekker veksler på flere grep for å fikse biffen; ikke bare er de utvilsomt gode musikere, men de har et godt øre for melodier, lidenskap til sine referanser og er oppfinnsomme i den grad at de gjør leken bruk av blåserrekker og feler for å dresse opp powertrioens kompakte essens. Hør bare på låter som «Stand And Deliver » og «Old Street» for å skjønne det. Det låter rett og slett fint og er et godt møte for de av dere som allerede har band jeg har nevnt i denne anmeldelsen. Det skal virkelig bli spennende å se hva disse karene skal gjøre neste gang!
