Helligbrøde av gullkalven!
Jeg elsker Deep Purple; fra de først slapp In Rock i 1970 til Burn overrasket bandets tilhengere fire år senere, ga de ut mye av det absolutt ypperste i hardrock som noensinne hadde sett dagens lys. Da bandet falt fra hverandre fant flere av medlemmene sammen i David Coverdales Whitesnake og i løpet av de neste årene ga de ut feienflotte album som Lovehunter, Ready An’ Willing og Come An’ Get It (for å nevne noen). Dessverre mistet det bandet etter hvert sin kreative gnist på slutten av åttitallet og ble «borte» i hårrockens implosjon få år senere. Coverdale har riktig nok holdt det gående i årene som har gått, men bandet lever på fortidens triumfer.
Det ser ikke ut til å ha endret seg med dette albumet som rett og slett er en samling låter fra Coverdales tid i Deep Purple fra slutten av 1973 frem til gitarist Tommy Bolin døde få år senere. I utgangspunktet var jeg interessert i dette albumet – David Coverdale er en fighter som har overlevd grønsj og alle andre trendbølger som har ridd hardrocken som en mare siden den gang. Nå som den klassiske hardrocken er på full fart tilbake på listene med bl.a. Kadavar, Graveyard og ikke minst Rival Sons er kanskje tiden inne for å la Whitesnake innta sin rettmessige plass på pallen igjen?
Nei – i hvert fall ikke hvis åpningssporet «Burn» skal være retningsgivende for albumets kvaliteter. Jeg får kjipe grøsninger i det trommisen høres ut som han er i utakt med resten av bandet. At rutinerte Tommy Aldridge gjør slikt skuffet meg litt. Verre er dog flinkisgitarene til Reb Beach, veteran i bandets nåværende lineup, som føles som et outtake fra et gitarinstitutt på den solbrune, amerikanske vestkysten i 1987. Da er det kanskje ingen overraskelse at mannen har fortid i hårrockbandet Winger. Og det er nettopp hårrock som er fellesnevneren her – en rask titt på historikken til bandets medlemmer viser bl.a. frem arbeid med Night Ranger, Dokken, Alice Cooper, Dee Snider og Foreigner. Hva forteller det oss? Vel, egentlig ingenting – flere av disse bandene har levert høyst kompetent hardrock opp gjennom årene. Men, det preger likevel albumet på en måte jeg ikke er tilfreds med – dette høres nemlig ut som et hyllestalbum til Deep Purple laget på Sunset Strip før Nirvana hadde gitt ut sitt debutalbum.
Alt er dog ikke galt. Dette er tross alt flere av de beste låtene til Deep Purple og jeg mener at bandets output mens David Coverdale sto bak mikken var det eneste som kan konkurrere med Ian Gillans første runde som vokalist i bandet. Derfor kan ikke hårrockerne Coverdale har rekruttert helt ødelegge en låt som «Love Child» – et av godsporene på det utskjelte albumet Come Taste The Band. Men, syttitallets nerve og fintfølende romfølelse har blitt erstattet av masende hardrockteknikk og tettpakket lydbilde. Det virker på meg som om de ikke «tør» å la det være stille – ei låt som «Sail Away» er en nydelig og sår smygerlåt, men her føles den både endimensjonal og følelsesløs. En klassiker som «Might Just Take Your Life» radbrekkes til det flaue – hjelpes meg! – og jeg mister nesten all tro på mannen og kompani. Her låter de ikke bare som kopier av originalen, men legger samtidig til åttitallsgrep som gir meg en flau smak i munnen. Spikeren i kista er en gjennomkjøring av balladen «Soldier of Fortune»; her kan ikke bandet skjule seg bak raske replikker og fasadegrep. Dessverre feiler de også her – dette låter mer av White Lions «When The Children Cry» enn av Deep Purple. «Mistreated» er ett av få spor på plata som ikke blir ødelagt av bandets hårfine teknikk – selv Reb Beachs gitarer føles noenlunde kontrollert her og der han sporer ut i hektiske strengeløp føles det ikke altfor enerverende, men ektefølt.
David Coverdale gjør dog sitt beste – mannen har en fremdeles potent stemme og låter som den rockguden han kan være. Han har selv uttalt at det var Jon Lords ønske at Deep Purple skulle gjenforenes; noe som er litt rart siden Deep Purple fortsatt er høyst til stede både på plate og scene. Men, det kan tenkes han følte for et gjenhør med bandets Mk 3-besetning med seg selv på tangenter, Coverdale på vokal, Ian Paice på trommer, Glenn Hughes på bass og genierklærte Ritchie Blackmore på gitar. Dette ble dog ikke noe av – han døde kort tid senere – men Coverdale forsøkte likevel å vurdere prosjektets livsrett ved å prate med Blackmore. Dette ble heller aldri noe av og dermed tok han heller med seg låtene inn i Whitesnakes tenketank.
Jeg synes dette er «too little, too late» da jeg mener dagens besetning ikke har de kvaliteter jeg ønsket av Whitesnake for å tolke Deep Purple. Hadde han gjort dette i 1982, med gitaristlekne Micky Moody og Bernie Marsden og sine Purple-kolleger Paice og Lord med på laget hadde saken stilt seg annerledes. Det kunne det forsåvidt også gjort fem år senere når han kom tilbake med ett av hårrockens aller beste album, 1987, og med John Sykes på gitar.
De sier selv det ikke er meningen at disse låtene verken er ment å sammenlignes eller konkurrere med originalene, men det hjelper ikke på hva jeg føler for dette albumet. De har kanskje laget et moderne sett med coverlåter som passer med bandets nåværende lydbilde, men i den prosessen har de samtidig fjernet det magiske ved albumene de er hentet fra. Versjonene fra Burn og Stormbringer er skygger av originalene, men selv låtene fra Come Taste The Band makter ikke å skape nytt liv – i stedet låter det som kopier.
Vil du høre David Coverdale synge Deep Purple? Da gjør du lurest i å kjøpe de opprinnelige platene fra Deep Purple. Hvis du fremdeles ønsker mer av mannens stemmeprakt, fortsetter du kronologisk inn i Whitesnakes ungdom – der finner du de lysende milepæler mannen har vist kapasitet til å nå.
