Filmatisk nysgjerrighet!

Finland er et norsk band; faktisk en ny «supergruppe» innen norsk jazz med folk fra bl.a. Huntsville, In The Country, Nils Petter Molvær, m.m.fl. Det gir høye forventninger til hva man kan forvente seg av deres debutalbum Rainy Omen som utgis i juni av etiketten Hubro. De skuffer ikke, men leverer i stedet et helstøpt album som låner like mye som det gir tilbake.

«Dust Drive Vinyl» åpner med at en av bandet teller opp låta, «ein, to tre», før de gyver løs med et løst driv som låter like mye som et nedskalert Jaga Jazzist som av postrockens tematikk. Jeg liker det søvnige tempoet de åpner skiva med – jeg får assosiasjoner til noe som kunne vært utgitt som et lydspor til en nordisk roadmovie. Dette fortsetter de med i andresporet «George Lumineux» selv om denne låta står bedre på egne føtter. Litt uti sporet synes jeg de låter som norsk folkemusikk filtrert gjennom den lekne jazzens stivalg – kombinasjonen er rett og slett besnærende – definitivt platas høydepunkt så langt. Gitarist Ivar Grydeland får virkelig vist seg frem på dette sporets langtrukne feriefølelse.

«Magnetic Sail» snur nesten på femøringen og det lune drivet fra platas første spor erstattes i større grad av avantgarde og industri før Grydeland skjærer inn i lydbildet med en vakker gitar verdig Daniel Lanois‘ beste arbeid. Rundt hans linjer hører man Pål Hauskens trommer, Morten Qvenilds tangenter og bassist Jo Berger Myhre. I det låta toner ut er jeg sikker på at David Lynch lett kunne benyttet sporet i den nye sesongen av Twin Peaks; den glidende gitaren og det tilbakelente drivet burde passe perfekt med bilder av vintertung furuskog og stille småbyer.

«No Low Voices» åpner som en smittende indierocker og ikke ulikt noe Motorpsycho kunne utgitt med Blissard. Dog sklir låta over i mer eksperimentelt støyende landskap og man øyner tråder til bl.a. amerikanske Wilco som mer enn gjerne mikser allmenne melodilinjer med avantgarde. Etter fire minutter skifter bandet sømløst tematikk og lar stammetrommer ta teten mens resten av bandet lader opp til en ny runde. Denne gangen låter det analogt industrielt av bandet, Grydeland strenger nok en gang rolig over gitaren sin og gir oss små støkk av glede og god forventning. Hausken kaster seg etter hvert stadig mer inn i låtas driv med trommene sine og sammen sklir de inn i en stadig hurtigere spiral som låter like mye av indierock som jazz. Elleve minutter ut i sporet er de nesten totalitært kaotiske, men det er likevel et klart driv i låta. Det ender dog i notekaos og løpske melodier, og viser frem et band som virkelig lar ideene løpe fritt.

Tittelkuttet skrur ned volumet og åpner med dempede strenger og dryssende trommer; igjen får jeg den nordiske jazzfølelsen i kroppen. Dette sporet låner en del av melankolien til Esbjörn Svensson Trio, men i det bandets stemmer i med et mantra, «for the rainy omen», forlater de dette landskapet til fordel for en repetetiv avslutning av plata som både føles som et anti-klimaks etter det heseblesende fjerdesporet og som den perfekte avslutning på et album som aldri sluttet å overraske.

Rainy Omen er et album som burde passe for de fleste nysgjerrige musikkelskere her i landet; tidvis er plata faktisk også overraskende poplekker. Bandets samlede erfaring har bidratt til å gjøre de både uredde og lekne. Det passer perfekt for å skape en plate som låner like mye av jazz som av progressiv rock og folketoner. Dette er en skive som burde passe fint på juninattens balkongtimer.