Musikk for drømmene!
Når man hører at Phaedra er utgitt av etiketten Rune Grammofon kan det hende man trekker enkelte konklusjoner til hva man skal få høre. «Blir det instrumental og fri power rock? Elektronisk lydlek? Improvisasjonsjazz»? Vel, ingen av delene passer vel Phaedra. På den andre siden – når man låner øre til hennes forrige album The Sea forventer man seg mer av det samme: skjønn og lavmælt anglo-folk og det får man vel heller ikke. I stedet får man nesten noe helt annet fra en artist som burde få sitt kommersielle gjennombrudd med dette albumet.
Jeg er en sucker etter amerikansk folkemusikk; ærlig country og blå blues er noe av det fineste jeg vet om. Den europeiske folkemusikken har dog alltid blitt stemoderlig behandlet av meg. Vel, helt til jeg hørte Sandy Denny, Lindisfarne og Fairport Convention. Men, fremdeles ferdes jeg på opptråkkede stier inn i denne underskogen og Phaedras album Blackwinged Night er mitt første forsøk på å ta en titt utenfor allfarvei og se hva som skjuler seg der. Jeg ble ikke skuffet.
Åpningslåta «Lightbeam» gir meg assosiasjoner til Jefferson Airplane av en eller annen grunn. Jeg vet ikke helt hvorfor – dette er verken psykedelisk eller gitarisert – men lydbildene er passe skeive og har i seg seksititallets komposisjonsgrep. Dessuten er stemmen hennes full av melankoli på samme måte som stemmen til Grace Slick er det. Men, allerede på andresporet «Too Much Sugar» brytes denne assosiasjonen og i stedet hentes det inn tråder fra det synthrike åttitallet. Men, dette kobles med djupe basslinjer og trommedrønn på en måte jeg aner både Susanne Sundfør og Fever Ray hadde nikket anerkjennende til.
I det jeg skriver den forrige setningen åpner «Half Human» med en drakt som låter som noe Fever Ray kunne hatt med på sitt album; det gjelder både låtas dress og melodi. Heldigvis har Phaedra en stemme som bærer låta med den holdning den fortjener og det er heller vel ingen skam å legge seg såpass nært opptil den svenske legenden. Dessuten – allerede på neste spor er hun langt unna en slik billig sammenlikning. «Blackwinged Night» åpner med strykerstrenger og flott vokallek. Dette drømmende sporet føles både episk og intimt på en og samme tid og kan lett regnes som ett av platas beste spor. I det kun strykerne holder låta i livet halvveis får jeg deilig gåsehud; man står på kanten av stupet. Men, man er ikke alene – snart er både trommer og lagvis vokal ved ens side.
«The Void» stiller seg til siden og trekker frem call-and-response vokal, deilig trommedriv og en flott, lavmælt melodi. Jeg liker det faktum at hun har droppet gitaren denne gangen og i stedet tatt folkmusikken med seg inn i nåtiden – dette er folkemusikk for bynattas gater, parkenes liv og utsikten over bybildet. Phaedra føles som en oppgradert vokallilje fra Bristols trip hop fra andre halvdel av nittitallet og det liker jeg veldig godt.
Platas lengste spor, elleve minutter lange «Mend Me», er for meg selve essensen ved Phaedras sjarm. Her leveres det ikke lettbente refreng eller hooks man kan henge oppmerksomheten sin på. Pianoet i begynnelsen av låta verker av lengsel etter Nina Simones fingre, mens stemmen smaker både av gospel og folk (djupstemt og lengtende). Fire minutter ut i sporet heves intensiteten. Trommer slår inn ørene våre og pianoet låter enda mer desperat. Denne intensiteten dobles igjen få minutter senere og det hele trekker meg opp av stolen og inn i høyttalerne – slikt duvende volum gleder mitt rockhjerte.
Plata avsluttes med strykerrike «Finally Unfolding» og det føles så klarstemt at man nesten (men bare nesten) føler det er rent for mye av det gode. Denne låta er mer klassisk orkestrert enn flere av de foregående og det låter selvsagt utmerket. Kanskje er det en sniktitt på hva den tredje delen av Phaedras trilogivisjon vil smake av? Hvis blomstringen fortsetter i samme grad som den gjorde fra The Sea til Blackwinged Night er det i så fall særdeles velkomment.
