Mørketiden er her!
Her hjemme har doom metal blitt en stadig mer populær sjanger og vi ser en vekst i band, festivaler og plateselskaper som har fokus på denne musikken. Men, det er fremdeles medstrøms black metal som er mest kjent og Vreid gjør sitt beste for at dette ikke skal endres med sitt nye album Sólverv.
Når jeg først åpnet albumet og trykket ‘play’ på stereoanlegget fikk jeg følelsen av å høre på et band som hadde voldsomt store sko å fylle – det er mange om beinet i norsk metall. Jeg følte at de ikke hadde nok særpreg til å hevde seg i tetkampen, men etter hvert som albumet har fått noen runder på spilleren åpner det seg nye inntrykk. Bandets instrumentering er ikke bare sjangertypisk håndverksmessig utført; de har også en del lekre detaljer som føles ganske særegne.
Det tidsaktuelt titulerte førstesporet «Haust» er som tatt fra læreboka; rå riff, galopperende trommer og en vokal hentet fra den andre siden av elva Styx. Bandet raser avgårde og setter malen for det som kommer – her skal det ikke sovnes. Men, de er ikke et ensidig orkester da de også vet hvordan de skal legge seg mer bakpå og gi mer trøkk til hvert sekund. I andre halvdel av åpningssporet legger de mer luft mellom linjene og lar riff og solo få mer pusterom. Platas tittelkutt følger opp og gir umiddelbart mye lys til melodiene; selv riffet er overraskende pittoresk. Alt selvsagt uten å lempe på de grepene som bandet har med seg fra sitt skaperverk spesielt og heavy metal generelt. Bandet lar et deilig trommedrevet driv styre låtas siste minutter og det var her jeg først skjønte at Sólverv hadde mer å by på.
De første sekundene av «Geitaskadl» følger opp med en hakkete introduksjon før de sparker løs med et heseblesende trøkk. Her høres det ut som om de i større grad har hentet sine ideer fra den reinmalte heavy metal i stedet for tyngre lydbilder. Låtas kantform passer melodien godt og gir lytteren et artig og uvant landskap å ferdes i. Dette er ikke sært på noen måte, men befriende ubundet av medstrøms metall.
Bandets tematikk på albumet ser ut til å være en hyllest til naturen og en mørk profeti for menneskeheten; det begynner lyst og lidenskapelig med hyllest av sesongers gang, men ender opp i krig og fordervelse. Jeg synes å kjenne på noe av den samme orddrakten som poeten Hans Børli i flere tekstlinjer på albumet, som bl.a. denne fra «Ætti Sitt Fjedl»: «Dreges mot røysi / Der han alder sete fot / Ingen sti å følgja / Ingenting sler rot». Men, det handler ikke først og fremst om litteraturens kjemper for Vreid trekker mye livsblod fra norsk tungtvann som bl.a. Enslaved. Men på et spor som «Storm Fra Vest» tenker jeg like gjerne på det maskinelt fengende trøkket til Metallica på sin storhetstid. Måten bandet trekker låta frem sammen har den samme mørke kommersialiteten som de amerikanske tungvekterne.
Det er vanskelig å sette låter opp mot hverandre rent kvalitetsmessig for flere av de har lekre detaljer. Hør bare på koret på «Ætti Sitt Fjeld», det monstrøse trøkket av «Når Byane Brenn» og den monumentale og mørkstemte «Fridom Med Daudens Klang». Ett grep jeg liker veldig godt er deres tekster som alle er på nynorsk – de har skrevet gode låter holder seg godt i norsk språkdrakt – det beste språket for denne typen musikk! Bandets omslag bygger også opp under den litterære kursen de har staket ut på Sólverv; det første man ser på albumet er et nakent tre i solnedgang. Men, det er likevel såpass tvetydig at det også kan avbilde en demon i det en atombombe åpner apokalypsen. Vakre dyrebilder, hodeskaller og blodige hender skaper lys/mørke og minner om tegneserier som The Gifted og The Walking Dead. Denne dressen pakker bandets lydbilde inn på en fortreffelig måte og viser at Vreid er på rett kurs for tiden!
