Her kommer monsteret; we’re not worthy!

Jeg har et lidenskapelig forhold til Motorpsycho; de har vært nærmest mine hjerterøtter siden jeg oppdaget Demon Box for mer enn tyve år siden. Siden den gang har hver plate fra bandet blitt møtt med yr forventning og flere av disse albumene regnes tross alt som essensielle utgivelser i norsk rock. Mange ganger har de forbløffet sine disipler og selv husker jeg å ha blitt overrasket av pop og harmonier på Let Them Eat Cake, en dyster rockopera, flere bestillingsverk og skiver med både jazz og country. Alt dette i tillegg til det rockbildet som har preget skivene til bandet siden de kom ut av gutterommet for mer enn tjuefem år siden. Dette har resultert i at jeg får en nesten ærverdig følelse i kroppen i det jeg legger Here Be Monsters på platespilleren og trykker play.

Jeg blir umiddelbart overrasket av «Sleepwalking» som er et kort, lavmælt pianotema som gir meg assosiasjoner til «Vortex Surfer» på Trust Us. Jeg har ønsket meg et album som skuet tilbake til det albumet og jeg føler kanskje at dette denne gangen blir innfridd av bandet; «Lacuna/Sunrise» har noe av den samme seige kraften som flere av sporene på albumet fra ’97. Deres uanstrengte miks av såre melodilinjer og elektrisk rock er besnærende og bekrefter nok en gang at de har et helt eget sound; ikke ulikt et band man gjerne kan sammenligne trønderne med – svenske Anekdoten. De to bandene ligner ikke på hverandre, men det er ikke vanskelig å høre at det er de som spiller når man låner øre til deres musikk. Dette kan raskt bli en hemsko for mange band, men Motorpsychos lefling med en rekke sjangre opp gjennom årene har ført til at deres kunstneriske grunnvann er særdeles næringsrikt. Derfor vil nok aldri deres lydbilde kunne ta kvelertak på deres kreative krumspring.

Sporet er langt fra deres mørkeste, men Bent Sæther legger likevel frem en utilfredshet i verselinjene, «The taste of blood’s metallic spray / The snot and the dry crusted gunk feels like clay / That keeps rattling ’round my brain«. Rundt denne følelsen av usikkerhet spiller bandet frem en søvnig, men elektrisk rocklåt som nok aldri vil passe inn i radioformatet, men som likevel trykker på alle de rette knappene for å kunne skape magi for psychonauter verden over. Dette er et spor som vil kunne passe perfekt til hver eneste daggry; det spiller ingen rolle om det er en forsiktig februarblå himmel i februar eller et gråstenket skylag en lørdag i juli. Låtskjelettet er både muskuløst og forsiktig, og har et seigt, døsende driv som trekker lytteren med seg. Gitarene spinner frem vakre detaljer, mens bass/trommer danner et drømmende fundament. Motorpsycho har alltid vært en treenighet uavhengig av hvem som har hatt ansvar for trommesettet, og deres univers er mer enn summen av delene. Sæther står som vanlig som låtskriver på de fleste av albumets kutt, men likevel føler jeg at det er gitarist Hans Magnus Ryan som er i dirigentrollen oftest denne gangen; «Lacuna/Sunrise» er breddfull av nydelig og transcendentalt gitarspill som forener hans tekniske fingerspitzengefühl med en herlig følsomhet.

Tanken om at dette er Snahs album går allerede igjen på «Running Witch Scissors». Her mener jeg å høre at bandets samarbeid med Reine Fiske har gjort inntrykk på dem; sporet føles å dele jaktmarker med Dungen. Låta, som er skrevet av Ryan, har i seg mye av den nordiske folkeligheten som også gjennomstrømmer det svenske bandet. Men, hans gitararbeid på sporet trekker frem bandets egen identitet og er vel noe av det bedre mannen har vist frem på veldig lenge; åpne rom og vakre linjer. Den langsomme gitarsoloen spiller frem assosiasjoner til bl.a. Pink Floyd, men gåsehuden som slår over meg i de deilige pausene er kun skapt av Snah. Det er også, ved nærmere ettertanke, befriende at låta ikke spennes over et monumentalt lerret – men snarere dempes. Det spiller ingen rolle for dens utvilsomme kvaliteter – bandet lar det søtladne temaet likevel få nok spillerom og det hele resulterer i ett av de vakreste sporene jeg har hørt fra bandet.

Et fjernt, nesten anonymt, pianotema dukker opp i stillheten før det neste sporet. Jeg stusser. Det blir stadig mer kompleks og kommer sakte, men sikkert, frem fra høyttalernettingen. Gitarslag tar drepen på det og bandet setter i gang med heseblesende «I.M.S.» som like gjerne kunne vært en del av flere av albumene bandet har spilt inn med Kenneth Kapstad på trommer; progressivt moderne. Det grunnleggende pianotemaet kan dog likevel høres i bakgrunnen i det bandet stemmer i, «Drop out / Lost forever in the sprawl / Spun out as I trip and fall«. I dette sporet viser Kapstad nok en gang sin ubestridte kraft som en av landets beste trommeslagere. Jeg tror ikke dette er noe bandet kunne gjort med en av bandets andre bakmenn; han har jazzens fingerferdighet, rockens trøkk og nysgjerrighetens alltid tilstedeværende flir.

De slår hardt fra seg: Kapstad i tett samspill med en hardt rockende Sæther, mens Snah spinner ut gitarriff og røffe tak på en herlig bredbeint måte. Men, plutselig trekker de seg vekk og etterlater seg kun pianotemaet i selskap med ekkoet av Snahs gitareksesser. Denne lydleken varer dog kun en kort stund før alle tre returnerer med uforminsket kraft og truer med å blåse lytteren ut av sofakroken. I det Sæther avslutter med et kortfattet verbalt utfall, følger de to andre han inn i en stadig raskere spiral som biter seg selv i halen og ender rent kaotisk, «Drop out / Lost forever in the sprawl / Spun out spinning spinning spinning spinning«.

Side B åpner med coverlåta «Spin, Spin, Spin» hvor bandet gjør en versjon av H.P. Lovecrafts versjon av Terry Calliers mørkstemte folklåt. Orignalen er en mørkstemt og følelsesladet folkballade, mens det psykedeliske rockbandet H.P. Lovecraft valgte å trekke låta inn i et større bilde med strykere, piano og doble stemmer. Jeg mener Motorpsycho har lagt seg midt mellom de to versjonene, dog nærmest H.P. Lovecraft, og har endt opp med ei låt som er det beste av to verdener; de har klippet vekk de mest ufokuserte psykdedeliske effektene av coverversjonen, og har etter min mening større nærhet til Calliers originalversjon. De samme grepene som fikk meg til å elske deres versjon av Moondogs «All Is Loneliness» føler jeg får sin reprise på dette sporet; særlig gjennom stemmebruken deres. Et nydelig spor som føles være en av deres bedre ballader.

Vi får deretter en reprise av åpningsminuttene med «Sleepwalking Again» før de lar musikken rulle over lytteren med det sytten minutter lange finalesporet «Big Black Dog». Bruken av slike korte tema minner meg nok en gang om Trust Us; albumet som for meg står frem som det mest helhetlige Motorpsycho noen gang har laget. Pianotemaet sklir sømløst over i den lavmælte begynnelsen på albumets siste spor, «Sunlight please find me / The big black dog is out there in the night«. I det de første strofene strømmer ømt mot meg forstår jeg at dette kan være et av de mørkere litterære albumene bandet har gitt ut, alle låtene bærer preg av følelsen av utilstrekkelighet og frykt.

Men, den store svarte bikkja lar seg ikke stanse: den ruller ut av rillene på Kapstads buldrende torden, i Snahs mørke gitarer og Sæthers rå stemme. De bygger opp et monster som slår om seg og brøler; dette er ei låt som lukter på den samme storheten som «The Wheel» på Timothy’s Monster. Greit – bikkja har ikke monsterriffet fra Köln, men det samme industrielle drivet, rallende gitarene og rasende trøkket er godt synlig. I det «Big Black Dog» er på sitt mest monstrøse og rent ut slemme, trekker bandet vekk alt av eksesser og etterlater kun Snahs dempede klimpring. Men, det varer ikke lenge, snart er stille tangenter, Sæthers basslinjer og Kapstads cymbaler med på turen opp fra det mollstemte djupet. Bikkja viser seg ikke like mørk og farlig denne andre gangen, men sporet makter likevel å trekke frem et riffløp som danner fundamentet for ulike detaljer som farger det repetetive drivet før vi igjen trekkes ned til den melankolske melodien bandet åpnet låta med, «Sunlight please warm me / Cold emptiness is out there in the fog / Sunlight please save me / Please keep me safe and stay that big black dog«.

Etter mer enn en håndfull gjennomhøringer av bandets nyeste album har jeg fremdeles til gode å finne noen svake punkter, og lysten til å trykke play umiddelbart etter å ha hørt albumet rulle ferdig er fremdeles god og sterk. Jeg sitter igjen med følelsen av at bandet har gått inn i en ny fase; deres andre med Kapstad. Den fasen som åpnet med Little Lucid Moments føles mer travel og progressiv enn det de har levert på dette tilbakelente albumet. Om det viser seg å være tilfelle vet vi ikke før ved neste veikryss, men det er jo nettopp slike forventninger og overraskelser som har gjort Motorpsycho til det bandet vi kjenner.