Kosmiske bikkjer, Porsgrunn og svett glede!
(Rockeklubben i Porsgrunn, 27.februar 2016)
Dette er ikke en objektiv anmeldelse. Det føles nemlig umulig å forholde seg passiv til det som utspant seg i et stappfullt kjellerlokale i Porsgrunn sentrum denne lørdagskvelden. Mens mannen i gata satt i sofakroken og fulgte Melodi Grand Prix på fjernsynet, fikk 150 heldige mennesker se to av landets beste rockorkestre prestere bedre enn det man trodde skulle være mulig!
Det begynte som det burde; lokalet summet av yr spenning allerede før Kosmik Boogie Tribe hadde gått på scenen. Det sto klart frem for meg at dette var noe folk hadde ventet på – lenge. Det de fikk overgikk kanskje deres villeste forventninger; det gjorde det i hvert fall for meg. Over anlegget summet det fet rock, småpreiket summet mellom smilende mennesker, og i det lyset i salen ble slukket og scenelyset tent ble alt stille; stille for stormen.
Men. First thing first; Rockeklubben i Porsgrunn (RiP) var ikke bare et åsted for en eksplosjon denne kvelden. Klubben, de frivillige og de som hadde valgt å ta turen ned i kjellermørket denne kvelden ga bandene en demonstrasjon i hvorfor rock er kult. De blide ansiktene som møtte oss i døra og bak baren, det intime rommet som er breddfull av rock memorabilia (og ikke den blodfattige typen man finner på Hardrock Cafe) og de halvannet hundre jublende menneskene som hadde sørget for en utsolgt konsert denne kvelden bidro til å gjøre oss alle – både de på scene og i sal – elektriske og sultne på livet.
Så, gikk Kosmik Boogie Tribe på scenen og økte trykket i den kruttønna som allerede sitret av glede. Bandet hadde overbevist meg grundig med sitt album Suck More Piss, men jeg hadde hørt at de presterte enda bedre på scenen. Greit, dette var ikke deres kveld – slik blir det aldri når man er support – men jeg var likevel litt usikker på om ikke The Dogs likevel hadde bitt over mer enn de kunne tygge. For bandet, som har medlemmer fra band som bl.a. The Mormones, Lonely Kamel, El Cuero og The Good The Bad & The Zugly, er ikke nykommere som lett kan vippes av pinnen. Ei heller denne kvelden når de slo så godt fra seg at selv Kristopher Schau måtte trekke frem på første rad for å gi sin lidenskapelige anerkjennelse til KBTs og deres utvilsomme kvaliteter.
Jeg ga meg ende over når gitarist Morten Lunde og hans kompani av røffe rockere sparket hardt fra seg med strålende versjoner av låter fra både Suck More Piss og Balls, Bullets And Blues. Derfor kommer det kanskje ikke som en overraskelse at dette var et sett fritt for politisk korrekthet, men heller preget av lek og moro. Låter som «Habaneros»og «Living In A Dream» fikk fart på salen og allsangen, men for meg gikk det meste til himmels når de skjøt ut i stratosfæren under klimakset til «Lobby Loyde». Denne hyllesten til den australske gitarrockens far smeller godt fra seg på stereoanlegget, men denne kvelden føltes låta som en altoppslukende eksplosjon.
Etter konserten var jeg helt satt ut; de kunne like gjerne fortsatt ut i de seneste nattestimer for alt jeg ønsket. Deres smittende og gode humør, de krasse gitarene, det buldrende øset av rock`n`roll og låter som mikser pønkens desperasjon med rockens kåte lidenskap er all medisin man trodde man kunne ønske seg. Vel – i hvert fall til The Dogs gikk på scenen.
Jeg føler det nesten er en umulig oppgave for meg å beskrive det som skjedde i det de svartkledde predikantene fra tigerstaden gikk på scenen i Porsgrunn. Fra første sekund slo en brennende forelskelse frem og tilbake mellom scene og sal; bandet trekker oss med i sin dans, mens publikums glødende intensitet smitter over på bandet som blir slått overende av den velkomsten som strømmer opp på scenen. Dette kjærleiksforholdet gnistrer; en pønker brøler refrenget inn i mikken til Schau rett etter at han har slått to halvfulle plastglass med øl i panna si. Han er den reineste svovelpredikant som nesten er mer i publikum enn på scenen; hengende i scenetaket mens han brøler, klynker og flørter med hver eneste en av oss. Vi lar oss gladelig frelse av deres mange innertiere som «Are You With Him Now», «G.U.I.L.T.Y.» og «You Never Loved Me At All» og jeg innser at bandet har nådd en milepæl som må være befriende; muligheten til å velge og vrake i en av landets beste låtkataloger. Schau og hans kumpaner har nå forfattet tekster om hjerte/smerte, ungdom og det meste mellom fødestue og kiste. Disse historiene blir kledd opp i rock som føles helt riktig; garasjerocken til The Oblivians, desperasjonen til Dead Moon og sjelfullheten til Wilson Pickett.
For selv om Schau er frontman extraordinaire her på berget og står frem som en av våre beste historiefortellere, må det flere til for å gjøre vår opplevelse i Porsgrunn fullendt. For The Dogs er bandet blitt et begrep; for selv om deres jubling for å ha kommet seg gjennom hver låt har blitt et vant, og gledelig, syn på norske musikkscener er deres suksess mer hardt arbeid enn hell. Bandets forsvarsrekke ble introduseret av trommeslager Henrik Gustavsen allerede fra settets første sekund i det han kalte på folkets oppmerksomhet med deilig buldrende trommer før resten av bandet kommer opp på scenen. Perkusjonist Kenneth Simonsen fullbyrder både dette drønnet og utbroderer låtenes detaljer med munnspill. Før har jeg hyllet Christian Spros bidrag til bandets album, og hans bidrag er ikke mindre denne kvelden – hans orgeltalent farger bandets lydbilde på en fortreffelig manér. På hver side av kaptein Schau finner man hans løytnanter som blir stadig mer nærgående og energiske etter hvert som man kommer lenger ut i settet. Svetten begynner å renne av veggene da Schau står i bar overkropp og gitarist Mads Martinsen serverer oss riffene og gitarlinjene som skaper løftet i bandets output, men det føles som om hele lokalet eksploderer i det bassist Roar Nilsen følger Schau ut i mengden når de løftes opp av, og over, et særdeles hengivent publikum.
De har slått oss i flirende fillebiter, men vi vil ha mer. «Da må dere bevise det», sier Schau og dermed blir «I Don`t Wanna» et pumpende lokomotiv med et brølende publikum som ber om at bandet ikke skal forlate oss riktig enda. Det gjør de heller ikke før bandet trekker publikummets førsterekke opp på scenen og skillet mellom scene og sal hviskes helt ut. I det temasporet til tv-serien Cheers spilles over anlegget, og bandet går gjennom publikum for å komme seg backstage ser jeg Christian Spro bæres liggende på en slags gullstol forbi meg.
Helt utrolig!
