Vi vil ha The Dogs!
The Dogs er tilbake så tidlig det nesten lar seg gjøre etter fantastiske Black Chameleon Prayer; kun fire dager inn i det nye året gir de ut sitt nye album Swamp Gospel Promises. Med slik hast i utgivelsesløpet sitt føler jeg de jakter på Ryan Adams‘ gullalder eller Ty Segalls overskuddshorn. Men, heldigvis er de likevel mest seg selv – denne identiteten har nok blitt snekret sammen i studio, på øvingslokalet, og sist (men ikke minst) på utallige scener land og strand rundt. Det er grenser for hvor mye et band skal vise frem av nye sider ved seg selv etter å ha utgitt tre plater på like mange år, men heldigvis sier bandet selv at de har mengder med inspirasjon igjen, «Hadde det ikke vært for at folk har jobber, familie og alt sånt, så hadde vi fint kunnet gi ut 2 skiver i året. Vi lager jo låter hele tida. Non stop. Og så putter vi de 10 beste på albumet. Så det er ikke noe hastverk. Det føles mer som en nødvendighet«.
Det første som slår meg når jeg får vinylutgaven av albumet i hendene er hvor renskårne de er i sitt visuelle uttrykk. Igjen bruker de elva som bakgrunn for omslaget; denne gang på vei over den. Det er jo ikke et nytt grep i denne sjangeren å benytte bilder av bandet på omslaget, men kombinasjonen av motivet med seks svartkledde rockere i et nesten postindustrielt miljø – og med perfekt oransje font på bandnavn og platetittel – er nærmest uslåelig. Dette er et cover som lukter av pønk, desperasjon og undergrunn.
«You Never Loved Me At All» åpner med et herlig pek; lyden er skrudd lavt på sporet så man tar seg i å stusse. Men, etter få sekunder kastes man baklengs ut av godstolen i det bandet slår seg frem og Kristopher Schau uler mot oss, «So silent i can hear you blinking«. Bandet tar som vanlig ingen omveier, men går rett i strupen på lytteren med et heseblesende spor om samlivsbruddets første, paniske øyeblikk. Mange som har blitt dumpa kjenner seg nok igjen i Schaus strofe, «For some reason you look scared / So when your words come well prepared / It’s like the sun breaking through the fog / Putting me down like a rabid dog«. Låta hamrer inn fortapelsen og sinnet når man blir klar over at man ikke lenger er to, men alene, og eks’en ser ut til å ha glemt alle de gode minnene. Men, sporets åpningslinjer viser også, på en sår måte, det siste håpet om at forholdet skal holde seg ved liv, «Where did they go those things we did / How could they just go off the grid / Did they happen, will they live forever / Inside a memory where we’re together«.
Dermed har Schau allerede etter 2:38 minutter konstatert at han også neste år vil måtte bli regnet som en av landets beste låtforfattere, og det står ikke dårligere til med resten av orkesteret. Gjennom hele sporet imponerer de meg like lett som de gjorde på Black Chameleon Prayer; de får alt til å høres så lett og naturlig ut. De er kanskje ingen feinschmeckere eller vidunderbarn, men de spiller helt rett – og det er mye viktigere. Trommeslager Henrik Gustavsen er lekende til stede på hele skiva, og på «They Were Wrong» kupper han nesten hele showet med et godt blikk for detaljer og et driv som presser bandet fremover. Hans sidemann Kenneth Simonsen dresser opp det bakre lydbildet med alskens perkusjon, men denne gangen blir jeg mest imponert av mannens munnspill; det låter av rein blues! Man skulle nesten tro det var to gitarister i bandet; ikke bare leverer Mads Martinsen gitarlinjer som er som støpt for bandets lydbilde, men bassist Roar Nilsen er tydelig i bildet og, særlig på scenen, jobber i front sammen med Schau. Tangenttalentet Christian Spro blir heller ikke glemt – med sitt Farfisaorgel legger han den siste finishen til bandets sound.
Platas andrespor gir meg en falsk følelse av å høre en gjennomgående tematikk på låtene; i «Are You With Him Now» hører vi om hvor kjipt det er å stå alene tilbake og se sin kjæreste fortsette på sin fremtid sammen med en annen, «We lost a future, that had only just begun / And now you’re making a new one … with him«. Etter hvert som låta trer frem i minuttene, får jeg en følelse av å se Rob i High Fidelity stå i regnet og se opp på et vindu og se kjæresten sin – nå sammen med en annen mann. Det er sårt, det er savn, det er selve hverdagen som bandet trer over oss. Denne følelsen gir seg heller ikke utover på albumet.
For Schau er også raljerende med religiøse fanatikere i «Amen», «There’s nothing in your bible (…) about my survival«, og kjipe foreldre i voldsromantiske «They Were Wrong» hvor det siste sporet får meg til å tenke på historien i Dead Kennedys‘ låt «The Prey». Det er dog også plass til et hjertevarmt øyeblikk tilbake til ungdommens naive idealisme og drømmerier i «Mortal Tragedy» hvor to tenåringer fantaserte om å starte et band, «A grafitti and a melody / All gone now / But somehow it ain’t lost / Cause we were Mortal Tragedy«.
I det jeg snur albumet over til side B er jeg hellig overbevist om at dette er et av de sterkeste øyeblikkene til The Dogs; har de utgitt sitt hittil sterkeste album? Vel, i det «Swamp Church» slår seg ut av høyttalerne får jeg i hvert fall en følelse av å høre på en ung versjon av Nick Cave & The Bad Seeds; bikkjenes garasjeblikk og blodige historier gir meg assosiasjoner til australiernes gammeltestamentlige tydelighet og storbyens kalde neonlys. Dette gir seg ikke med «The Curse Of Them Black Chameleons» som hyler frem junkievisjoner, fargerike reptiler og hustak, «I’m up on a rooftop / sucking on a teardrop / Chameleons non stop / Waiting for my big drop«. Det er mørkt, sprøtt og heftig.
Dette sporet føles også skrevet for bandets scenebesøk; bandet leverer alltid gledesspredende og eksplosive konserter uansett hvor de spiller. Låtas taktfaste korbrøl «Jump / Jump / Jump» vil nok garantert skape furore foran scenen. Dette føler jeg også vil gjelde midtriffet på «Faster On Our Own» som høres ut som bandets beskjedne homage til The Stooges‘ «I Wanna Be Your Dog». Dets elektriske nerve vil nok kaste publikum inn i en ivrig vals foran scenekanten. Selve sporet er dog en slepen soulrocker som gir den gode følelsen av The Dogs’ tidvis episke kvaliteter. Albumets sistespor gir bandet en ekstra dytt i retning av The Bad Seeds, «I’m Not Impressed» er hektisk, kranglete og eksplosiv på samme måte som australiernes «Thirsty Dog» og «Jangling Jack» er det på Let Love In. Dette kan vi gi Christian Spro litt ekstra av æren for siden hans orgeltoner skaper mye av det samme tidløse soundet som sjefen sjøl og Mick Harvey gjorde i ’94.
I det jeg hører albumet for n’te gang denne kvelden blir jeg litt matt over The Dogs’ kvaliteter; dette er det meste av det beste av hvordan et rockband bør låte; farlig. flirende. sårt. sarkastisk. ømt. Jeg overrasker derfor ikke meg selv når jeg mener man kanskje kan kansellere 2016 allerede nå – The Dogs har sannsynligvis allerede utgitt neste års beste album!
Swamp Gospel Promises slippes i en limitert vinylutgave 21.desember på Big Dipper for å gjøre julestria ekstra hektisk. Deretter trekkes den fra hyllene og slippes først 4.januar i en ulimitert utgave.
