Reisebrev fra Vestlandet!
I ei lita bygd i Hardangerfjorden ble dette albumet spilt inn i en liten kirke av gitarist og komponist Stein Urheim. Denne bygda, som Urheim har hatt nærskap til de siste årene, delte også tittel med albumet. Strandebarm har blitt et åpent og hjertevarmt album fra en musiker som virkelig forstår komposisjonens hemmeligheter.
Tittelkuttet gir meg lyst til å dra til den lille vestlandsbygda; jeg kan nesten se for meg tettstedets gresskledte åser, dets fjordblikk og sommerregn. Sporet åpner dog med et dronende effektlandskap som forsiktig napper i lytterens oppmerksomhet. Tas man med på de digitale livslinjene som løper langs fylkesvei 49 til Hardangerfjordens tilbakelente livsløp? Jeg vet ikke, men etter hvert åpner Urheim opp gitarens vakre melodier og spinner frem et nydelig og nesten mytisk landskap som føles låne like mye av Ry Cooders unike americana som til norsk folkemusikk.
«Water, pt.1» spilles opp på samme måte som førstesporet; drømmende lydlek svøper lytteren inn i en stemning før han igjen stemmer i med gitaren. Denne gangen løper gitaren avgårde på deilige melodilinjer som gir liv til dansefoten – kanskje blir det en svingom på bryggekanten eller et lydsporet til et kjærestepar sitt flørtende engesprang? Låter det poetisk? Vel, det føles vanskelig å beskrive dette albumet på annen måte enn å trekke i hjertetrådene dine. Når man har ei låt som «Oh So Nice» som gir meg følelsen av å kombinere gitarlyden til John Fahey med en melodi som makter å låte like mye av Vestlandet som av østens mystikk, er man overgitt til følelsesbilder og patos. Her får for øvrig også Urheims stemme lov til å skinne: en hverdagslig stemme, men like fullt breddfull av nerve.
«Fjellbekken» er ett av platas tre lange spor og her føler jeg igjen på lysten til å spenne på meg turskoene og ryggsekken og legge på tur ut i marka; vekk fra gruslagte lysløyper og ut i no man’s land – der naturen får vokse fritt. Med gitaren makter Urheim å spenne opp lerreter som gir meg lysbilder av egne naturopplevelser; de øyeblikkene man ikke følte på annet enn egen eksistens, det neste bekkehoppet og den glassklare luften.
«Water, pt. 2» følger opp sin navnebror med en leken, om enn noe mer tilbakelent, melodi. Men, Urheim trår igjen til med stemmekoring som trekker låtens melodi ut av Hardangerfjorden og over i en stedsløs tilhørighet; dette hører like mye hjemme i Paris, Texas som i Strandebarm, Hordaland. Hans tilnærming til musikken føles befriende og åpenhjertig – her finnes det ingen gjerder som stanser den frie vandringsmann. I stedet kombinerer han tradisjonell strengelek med lydlandskaper som like gjerne kunne beskrevet Oslo by som hans lille bygd og «Dragene Over Tempelhof» er et slikt spor. Dets industrielle skjelett overrasker meg etter albumets hjertevarme, men jeg føler likevel det er menneskelige historier som fortelles her også.
Men, «Berlin Blues» åpner samtidig for en annen tolkning. Er den tyske hovedstaden hans andre hjem; her føles i hvert fall melodien kjenne på mer av den tyske musikkhistorien enn av Strandebarms naturskjønne omgivelser? Da føles også albumets nest siste spor falle på plass som en beskrivelse av byens flyplass som var åsted for den dramatiske tiden når luftbroen til Berlin var det eneste kontaktpunktet byen hadde med Vest-Europa. Uansett; «Berlin Blues» føles som albumets mest umiddelbare spor med deilig smilende melodier som vandrer bekymringsløst over lytteren. Melodibruddet som bryter låta tvert av og erstatter den et kort minutt med broddstykker av lydlek og melodiskisser føles først uønsket, men når de vakre melodiene returnerer føles de enda sterkere til stede og avbruddet føles med ett som en viktig bestanddel av sporet.
Strandebarm har blitt et lavmælt og hverdagslig album som burde finne sinne lyttere i folkemusikk så vel som ny jazz. Dette er en plate som vil føles som et avbrekk fra hverdagens tjas og mas uten at den føles platt eller ensformig; i stedet er dette vandringsmusikk for sjel og hjerte.
