Mer skogskoz!
En nærmere gjennomgang av bandet Pavements produksjon ble avslørende for meg. I tjue år har jeg levd på en slags livsløgn.
Selv om Wowee Zowee var (og er) et såkalt viktig album for meg – og selv om Range Life er en av de fineste sangene jeg vet om, så satt det ikke så godt lenger. Men gjorde det nå egentlig noensinne det? Sånn egentlig?
Selve bekreftelsen på mine bange anelser har jeg fått ved å lytte i overkant mye på Woods sine to siste plater. With Light And With Love som jeg anmeldte til en femmer for temmelig nøyaktig to år siden og nå den nye og poetisk-gigantomant titulerte City Sun Eater in the River of Light. Poenget er at det jeg trodde, håpet og ønsket at Pavement skulle være, ja, det er det Woods faktisk er for meg.
Brooklyn-bandet er verken spesielt krevende eller spesielt originale, men musikken deres er så befriende lett og ledig, det dufter alltid gress og timotei av låtene deres, og selv om det ligger en skygge over dem noen ganger, så blir det aldri helt natta i deres univers. De siste årene har de også ryddet litt opp i produksjonen, uten at det har tatt dem helt bort fra lofi-preget som de har hatt i mange år. Spør du meg er det utelukkende positivt.
Dette er et album i standard Woods-kvalitet. Ti meget bra, gjennomførte låter. Omtrent førti minutters spilletid. Det oppleves ikke bare som en oppfølger til With Light and With Love, men noe bortimot som et tvillingalbum. En ytterst velkommen reprise spør du meg, mer av det samme – ja, takk! Men det er også krydret med nye ingredienser som utvider oppskriften og raffinerer den en liten smule, litt reggae og afrikanske innslag som snur litt på flisa, nok til at det holder for meg.
Vokalist og Woods-anfører Jeremy Earl framstår på bilder som en klassisk musikklærer med skjegg og nerdebriller. Og skulle jeg sett for meg Woods på scenen, så måtte det vel bli ved nettopp en bli-kjent-konsert med tilknytning til en lærerhøgskole. Det er ikke noe galt i det.
Woods anno 2016 spiller psykedelisk pop som er flink, lettfattelig, disiplinert og variert nok til at man skal være ekstremt lettskremt for å la seg vippe av pinnen. Jeg går gjerne for det trygge og gode, Woods er nettopp dét.
