Fengende, men ustabilt
Trondheimsbandet Peevish Penfriend har holdt på en god stund allerede, og selv om de nå «bare» har kommet til sitt andre album, er den musikalske soliditeten noe som tidlig står fram på Check Your Voicemail. Disse gutta kan å spille drivende rock. Og det er bra, for de ti låtene sitter ikke helt på på første og andre gjennomlytting.
Men etterhvert løsner det og åpningslåta Least Resistance føles plutselig som en gøyal kjøre-fort-i-bil-rocker og humøret stiger. Hvordan kunne den unngå å høres så bra ut med en gang? Låta får meg til å huske hvor utrolig fint det kan være når resten av bandet ropesynger bakgrunnsvokal og gir bandfølelsen over til lytteren. Den har et skikkelig fengende refreng og det klassiske drivet som Peevish Penfriend har vist at de gjør så godt. En perfekt åpningslåt, viser det seg!
Down and Dirty og Kill Time hviler seg begge tungt på en deilig aggressiv og monoton bass, og bassen føles gjennomgående som en god representant for den obsternasige attityden som ligger i ryggraden til bandet. Låtene røsker tidvis godt i foten, har en god melodiøsitet og bekrefter førstelåtas intensjon om et godt musikalsk driv.
Backstabber har mange av de samme kvalitetene som de foregående sporene, uten at den setter seg helt. Midten på albumet er den balladeaktige I Know You Like It Too, som er et ålreit hvileskjær blant alle uptempolåtene, men det er ikke før Best Suited Alone kommer at det føles som om vi er tilbake på standarden åpningslåta satte. Den er driftig og insisterende og maler seg fast i bevisstheten.
Resten av låtene her er solide rockere, uten at det tar helt av. Men kanskje jeg lar meg lure av hvor gode hooks Least Resistance og Best Suited Alone leverer, slik at resten fremstår en anelse blekere? Nja. Uansett har Joakim Slettebak Wangen en særegen og frekk stemme som passer godt til Peevish Penfriends sound, selv om engelskuttalen tidvis er under pari. Noe som selvsagt også kan betegnes som sjarmerende.
Jeg liker Peevish godt og de har på mange måter tatt gode steg siden sist. Men når jeg nå kanskje oppleves litt streng i denne anmeldelsen, skyldes det både svakere og bedre låter enn sist. Rundt halvparten av sporene føles litt for anonyme, mens resten tidvis både er på høyde med debuten og noen blant de beste låtene jeg har hørt i år. Ustabilt, altså. Men de virkelig gode låtene bringer karakteren opp ett hakk.
Liker du bandet fra før vil du helt sikkert finne mye å glede deg over her, og Least Resistance alene er verdt nysgjerrigheten din. Men flere hooks, takk!
Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert i Adresseavisen 22. april 2016.
