The shape of sounds to come!
Tittelen på denne anmeldelsen henviser til et lite knippe musikeres utgivelser som, både i tittel og lydbilde, har skuet inn i fremtiden: Ornette Coleman. Refused. Lasse Marhaug. Nå heter ikke Kambodsjas noe annet enn Stranger, men lydbildet på albumet føles som om bandet like gjerne kunne titulert albumet noe ambisiøst som de før nevnte musikerne. For albumets nyeste utgivelse er blitt et smorgasbord av sjangre; shoegaze, indierock, akustika, hardcore og pop.
Førsteinntrykket jeg har av skiva er, som jeg har følt flere ganger de siste årene, at det står godt til med norsk hardcore. Bandet følger opp de strålende utgivelsene til bl.a. Shevils og Ondt Blod, dog uten at noen av disse tre bandene låter likt, da det er god plass til ny tenkning i norsk musikk for tiden. For Kambodsja har tenkt mye og lenge på hvor de ville gå; svaret på den debatten er tydeligvis «over alt. hele tiden». Bandet har dermed klart praktstykket å låte schizofrent og fokusert på en og samme tid; ikke ulikt det Fishbone etter min mening maktet med Give A Monkey A Brain And He’ll Swear He’s The Centre Of The Universe. Men, der det amerikanske bandet gjerne lot schizofrenien forholde seg til låtvalget, har Kambodsja latt hver eneste låt få føle litt på denne snodige kombometodikken.
Ei låt som står frem som en av mine umiddelbare favoritter er fjerdesporet «Neumünster»; et realt beist av et spor som slår lytteren hardt, gjentatte ganger, midt i trynet. Dette instrumentalsporet går umiddelbart i angrep med trommene til Tom Byermoen som artilleri, mens bassen til Jørgen Thorbjørnsen fungerer som ilskent kavaleri som raser frem sammen med gruppas frontsoldater, gitaristene Thorbjørn Ottersen og Baard Bøhlum. Den repetetive tematikken som girer opp til låtas nesten frijazzende(!?) klimaks fungerer som en kraftig hook før bandet legger inn femtegiret og slår en hard knockout på lytteren.
Men – hele albumet er en real stone cold killer; her gis det ikke ved dørene. Det syv minutter lange åpningssporet «Guillotine» fungerer dog som en introduksjon til brorparten av bandets univers; her får man spent opp et lerret foran seg som forsøker seg på et episk drag over flere sjangre. Der mange av bandets sjangerrivaler gjerne vil gå rett i hjerterota på sine disipler med hooks, vers og refreng som sitter som blinkskudd, forsøker Kambodsja seg på en deilig kombinasjon av hjerte/sinn: låta åpner med det som man kanskje kan definere som progressiv hardcore med hissig temaleik før de med ett stemmer i med en deilig innertier av et indierockrefreng fra bandets to vokalister Ottersen og Bøhlum.
Den dualiteten som preger bandets output gjør seg også gjeldende i hvordan låtene er skrudd sammen til en større helhet; andresporet «Jaws» føles som en sulten sinnatagg som kun har kaos som mål, mens tredjesporet «Sin & Bones» igjen gjør god bruk av progressive grep og indierockens melodidetaljer. Denne harmonien mellom kaos og ordnung føres videre av det før nevnte mastodontsporet «Neumünster» og singelen «Name Among Dead»; ei låt som bør trekkes frem som en av årets beste singler når fasit skal settes ved årsslutt. Det er sjelden man får slik en god kombinasjon av illsint hardcore, lekre popharmonier og progressiv nysgjerrighet i ei låt som knapt varer i fem minutter.
«Vomit Chunks» bryter opp status quo ved å være et spor som føles som en fjern slektning av albumets foregående spor; her føles de røde trådene fra indierocken tydeligere enn tidligere. Låta er nesten tilbakelent; dog er dens iboende skakkhet og bandets schizofrene sjangerlek for tydelige til at lytteren kan slappe helt av. Jeg får følelse av å høre ekkoet av et nittitallsband som Bever i hvordan vokalen sjangler frem langs riffene.
Men, alt er tilbake til «normalen» med det etterfølgende sporet «Eyes Ahead»; rene gitarlinjer danser på fundamentet til hissig trommetorden og røffe riff. Jeg tar meg her i å tenke at dette må være en av årets beste utgivelser kun basert på bandets nysgjerrighet og vågemot; har de på sitt fjerde album utgitt sitt kommersielle gjennombrudd?
Denne følelsen forsterkes ytterligere i det tittelkuttet titter frem fra høyttalerne; et dempet spor som gir meg assosiasjoner til Ben Chasnys prosjekt Six Organs Of Admittance. Sporets englestemmer og narrative gitar trekker lytteren med seg inn i folkmusikkens underskog og blir et sårt hvileskjær før albumet sistespor «Curses» slår fra seg med en melodi som ikke hadde føltes helt feil på ett av Mastodons mer progressive utgivelser; denne assosiasjonen gir særlig mening når verset stemmes frem. Dog slår de godt nok fra seg til at denne merkelappen ikke henger for hardt på bandet; dette forhindres bl.a. av partier som det atonale bruddstykket midt i sporet som låter som noe Fugazi kunne nikket anerkjennende til.
Stranger har blitt et imponerende stykke arbeid og Kambodsja burde nå stå såpass sterkt i den norske undergrunnen at de blir synlige på medstrømsradioer og nettsteder land og strand rundt – det er de vel fortjent!
