Oktobermørket kommer!
Høsten i tigerstaden har vært nesten sommerlys dette året, og det ser ut til å fortsette denne uken. Men, de av våre lesere som er lidenskapelig opptatt av svartmalt lyd har fremdeles mye å glede seg til selv etter årets Høstsabbat. For nå står Svart Oktober Fest for tur og de stiller med et program som ikke gjør skam på festivalens tidligere manifestasjoner. Vi tar her en nærmere titt på hva vi kan vente oss fra scenekanten 20.-22.oktober på Blitz.
Torsdagen er satt av til det som, for undertegnede, er nye navn som raskt kan bli favoritter for mange av de som vil være til stede. Dessuten merker man raskt at Svart Oktober ligger hakket til 
venstre for sine sjangervenner i Høstsabbat da utøvere som Golden Oriole og Horacio Pollard høres ut til å være like interessert i avantgarde elektronika som de er i gitarriff. På et spor som «The Pyrite Wink» flørter Golden Oriole med sjangre som både funk, industrial rock og rytmikken fra old school hip hop. Den samme tilnærmingen til avantgarde tas enda lenger av Horacio Pollard; dette føles som et band som like gjerne kunne vært en del av improvisasjonsfestivalen All Ears som av Svart Oktober og er et bevis på det ene ytterpunktet på sjangerspennet som preger denne festen.
Det andre ytterpunktet leveres av Rongeur som låter som en miks av hardcore pønk, industri og undergang; på et spor som «God And I» leverer de riffrikdom og buldrende trommer som burde passe de aller fleste med smak for heavy music. Disse stemningene følges opp av det lite lystig titulerte orkesteret Pandemi som mikser kaotisk sludge inn i en frontkollisjon som allerede inkluderer sjamanistisk doom og illsinte pønkstemninger.
Den andre festivaldagen består av band som burde være hakket mer kjente for flere av våre lesere. Kvelden begynner riktig nok med ett, for min del, nytt navn som Fyrnask og deres black metal på episke spor som «Ein Eld I Djupna», men snart er vi på velkjent grunn og to hjemlige ensembler som Purple Hill Witch og Spectral Haze. De tar begge ansvar for de mer tradisjonelle lydbildene; Spectral Haze er blant landets bedre utøvere innen psych, mens Purple Hill Witch er arveprinser til den norske jarlstronen i den delen av rockskogen som er inspirert av syttitallets hardrock. De har ved flere anledninger bekreftet sine sceniske talenter og de vil nok gjøre dette igjen denne kvelden.
Jeg oppdaget Moth Gatherer når jeg først hørte låta «Pale Explosions» fra deres album The Earth Is The Sky og ble mektig imponert av deres monumentale lydbilder og buldrende øs. Det skal ikke legges bak en stein at denne konserten er, sammen med Nadjas konsert dagen etter, en av de opplevelsene jeg setter høyest forventninger til. Deres sømløse vekslinger mellom blytung sludge og mollstemt undergangsrock er strålende og de vil etter all sannsynlighet ha skaffet seg mange nye disipler i løpet av denne fredagskvelden; særlig de som allerede har glede av Rosetta, Cult Of Luna og våre egne Kollwitz. På fredagen blir det sågar også mulighet til å se mestermøtet mellom Tomas Järmyr (Sunswitch, Yodok III, Zu, etc.) og tusenkunstneren Aidan Baker fra Nadja og et utall andre konstellasjoner. Deres univers er preget av improvisasjon og faller nok ned i en gråsone midt mellom frijazz, støymusikk og avantrock. Uansett – det blir utvilsomt et spennende møte mellom to visjonærer.
Lørdagen fortsetter leiken med hva folk forventer man kan dytte inn i en liten nisjefestival; her kan man få med seg det meste. Ockultist er et svensk orkester som bør være interessant for alle som sto med tårer i øynene under Cult Of Occults opptreden på årets Høstsabbat, og jeg har vanskelig å se for meg at deres bekmørke dystopi skal føles dårligere enn deres franske samtidige. Denne knockouten fra Sverige vil nok slå følge med en uppercut fra de britiske øyer, da Coltsblood er reint apokalyptisk kaos. Dette er like hardt som de før nevnte svenskene, men med større innslag av DIY og pønkvisjoner.
Monarch! – ja, med utropstegn – gir meg følelsen av å høre på en mashup av stemningsriket til Low og det primale vesenet som skjuler seg i Harvey Milk. I det det nitten minutter lange sporet «Black Becomes The Sun» renner ut av høyttalerne mine merker jeg at jeg umiddelbart har fått en ny forventningstopp til dette franske ensemblet – dette er hva Svart Oktober virkelig handler om: skjønnhet og mørke i deilig pardans. Denne miksen av det såre og det sinte finner man også godt synlig i musikken til svenske Gloson som åpner et spor som «Arsgang» med rituelle trommer som setter stemningen før bandet river av plasteret med et brøl og avslører sin gode sludge metal.
Ett av årets trekkplastre er dog Nadja som er blant det ypperste man finner i laptopeffektpedalgitardronerock for tiden; de stiller nesten uten rivaler i sin del av rockens underskog. Deres miks av bulder, brak, finstemte melodier og shoehgaze skaper et heftig møtested for opplevelser av alle slags varianter, og det er ingen tvil om at de, som med Bong på Høstsabbat, er med på å tøye strikken for hva som kan defineres som heavy music.
Årets Svart Oktober beviser, som Høstsabbat gjorde for noen uker siden, at Oslo er en av Nordens aller beste konsertbyer. Så, hva tror du at du gjør 20.-22.oktober når en av byens viktigste og mest unike scener byr på noe av det ypperste innen tung lyd fra undergrunnen? Du kjenner på din oppmøteplikt, så klart!
Nadja:
The Moth Gatherer:
Monarch!:
