Korpsmusikk med satan
Veislakt er tilbake og de møter deg med en vegg av lyd. Ved første gjennomlytting er ikke dette stort annet enn salig kaos. Det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Det skal ikke mange gjennomlyttingene til før at det begynner å tre fram både det ene og det andre finurlige.
Det gjør at jeg har lyst til å høre neste låt, plata en gang til og kanskje sette den på i morra. Hva nytt hører jeg nå liksom?. Jeg må innrømme at jeg kan ikke si umiddelbart at denne plata fra Veislakt ligner den og den artisten. Men det gjør ingenting.
Plata åpner i sedvanlig Veislakt-stil, hardt. Og det skal ikke bli mange hvilepausene på ørene skal det vise seg. Dette er punk og hardcore i en salig blanding. Det er interessant. Det er interessant fordi onde tunger påstår at rocken er dau og så videre. ByLarm klaga på at det var så lite rock påmeldt. Kanskje rockebandene ikke gidder. Veislakt beviser at musikknorge er atskillig mer enn Kygo og pappagutter i høyvannsbukser i alle fall.
