Mest i døtten i 2017 – ifølge Jørum

Det er årslistetid og for noen dager siden publiserte vi en oppsummering av hvilken musikk som har satt spor hos noen av skribentene som er tilknyttet Panorama i 2017. I også dag kan du lese mer inngående hva som har satt spor hos panoramaveteran Frode Jørum:

2017 har vært et ganske jevnt musikkår for min del, uten de helt store «wow»-opplevelsene. Ingen album har slått meg rett i bakken og skal jeg være ærlig kunne hvilket som helst av de 4-5 første albumene på denne lista stått øverst.

Hovedtrenden er at det har vært mer metal i øret mitt i år. Tilfeldig? Helt sikkert. Og førsteplassen er kanskje den «kjedeligste» plata.

Halvparten av artistene på lista er nykommere, resten har vært innom før. Det synes jeg er ganske sunt for en mann i sin fortsatt beste alder. Ikke altfor mye nostalgia her, altså.

Sjekk ut spillelistene mine på Spotify:

2017: Favorittalbum (de første 20 i rekkefølge)

2017: Favorittlåter (vilkårlig rekkefølge)

2017: Favorittlåter (vilkårlig rekkefølge – uten metal, hardcore, punk og den hardeste rocken)

1. Tigers Jaw – Spin

Er du glad i emosjonell og lettere melankolsk, men optimistisk, gitarpop/indierock med melodier som vokser og vokser, burde du straks sjekke ut Tigers Jaw sitt album. Om du ikke allerede har gjort det. Her er det mye flott, men kanskje spesielt låter som Guardian, June og Follows setter seg mer fast enn andre. Albumet kan virke litt uengasjerende til å begynne med, men tar seg mer og mer opp etterhvert som det får tid å gå på i øret. Og det er kanskje litt for langt. Men dette er musikk som både kan spilles høyt og lavt, og kanskje spesielt som soundtrack til våren og sommeren. Men ikke vent til da, altså.

2. Deserted Fear – Dead Shores Rising

Personlig har jeg en svak side for svensk melodisk death metal, men også effektiv tysk thrash metal (ref. Kreator på listas femteplass), og en kombinasjon er i såfall perfekt. Så la meg presentere listas første tyskere, nemlig Deserted Fear. Det er lett å dyrke klisjeen om tysk ingeniørkunst, men at det er noe i det er det ingen tvil om. For disse guttas talent for musikalsk håndverk gir seg utslag i en særdeles gjennomført blanding av gammeldags (ikke bare jeg som hører litt Bolt Thrower i Open Their Gates i videoen under vel?) og nymotens death metal som ender opp med en egen identitet. Hadde jeg satt sammen denne årslista en annen dag ville jeg kanskje satt dette albumet på førsteplass. Jeg tror uansett vi har enda bedre ting i vente herfra.

3. Nightrage – The Venomous

Tja, jeg kunne kanskje like gjerne ha satt The Venomous øverst på årets liste også, men jeg har rett og slett hørt det i hjel i år, så det spørs om jeg ikke bare har gått litt lei av det. Og det er jo bare tåpelig, egentlig. Er det bra, så er det bra. Men hvis vi skal snakke om svensk melodisk death metal, så kommer vi ikke nærmere kjernen av hva det er enn her. Ikke bare er det de typisk deilige melodiøse tvillinggitarer som leker seg med hverandre som basis for melodien i låtene, men aggresjonen og riffene sitter i fletta fra første sekund. Og bandet er selvfølgelig et slags who’s-who innenfor denne sjangeren, startet som en slags supergruppe i 2000 og nå basert i Sverige. Det som kanskje gjør at det ikke holder helt inn er at det blir hakket for melodiøst og dermed mister litt holdbarhet. Om det høres logisk ut for deg. Det gjør det for meg, akkurat her og nå. Uansett vanvittig bra saker!

4. Fjørt – Couleur

Listas andre tyske innslag og (utrolig nok) eneste utøver av min favorittsjanger de siste årene, post-hardcore. Og det på kav tysk. Men som jeg har skrevet om Fjørt tidligere (utover et veldig rart navn), så funker det jævlig godt med dette harde, men likefullt lyrisk lydende språket, innenfor denne sjangeren. Enda litt mer gjennomført enn forrige album, Kontakt, er Couleur trioens kanskje beste album til nå. Selv om jeg også liker deres debut D’accord veldig godt.

5. Kreator – Gods of Violence

Mer tysk! Ekte klassisk thrash metal! Om enn med litt mer moderne preg nå. Men disse legendene har holdt på siden 1984 og leverer et album som få av deres likemenn eller etterfølgere kan matche i år, inkludert jyplingene i Power Trip (11. plass) og Warbringer (19. plass) som mange har som favoritter i år. Dette er så til poenget kraftfullt og drivende og gir en alt en kan ønske seg fra det som jeg personlig mener er den ultimate uttrykksformen innenfor metal. Selv om det kanskje ikke er veldig fantasifullt. Men hallo, this is it. Metal up your ass!

6. Paradise Lost – Medusa

Noen av mine engelske favorittmenn ser ikke ut til å feile lenger på sine gamle dager og leverer nok en gang et solid, solid album, tuftet på alt som har vært bra med dem. Seige, dystre låter sprinklet med klagende gitarer og vokal. Jepp, dystopien skildres ikke mye vakrere enn Paradise Lost sin morbide proto-doom/goth metal. Ikke like bra som forrige utgivelse The Plague Within, men langt innafor.

7. Football, Etc. – Corner

Old school emorock med kvinnelig vokal (noen som husker that dog.?) er noe av det fineste som finnes. Og den amerikanske (selvfølgelig) trioen i Football, Etc. er ledende på det feltet og gir oss nok et album som befester det inntrykket. Dette er kanskje ikke alles valgte koldtbord, men i min bok er litt insisterende og sutrete vokal plassert oppå delikate gitarmelodier med et åpent lydbilde og tekster om hverdagsfølelser helt innafor.

8. Hundredth – RARE

Listas outsider er et amerikansk band som tidligere pleiet en utpreget post-hardcore og metalcorelydende sound, men som har dratt lydbildet sitt inn i et mer esoterisk landskap. Der aggresjonen er dratt ned til fordel for renere vokal og instrumentering. Det er lett for meg å la tankene gli til Deftones når en lar RARE vaske over en. Ikke en dårlig referanse det.

9. Propagandhi – Victory Lap

Verdens beste band i følge mange (inkludert meg enkelte dager) fortsetter å levere på høyt nivå når de først leverer. Det er ikke mange band som kan levere på et så høyt teknisk og arrangementsmessig nivå, og likens på låtskriving. Punkrock blir ikke bedre enn dette og tekstene til Propagandhi har og vil alltid gi lytteren noe ekstra å ta med seg. Victory Lap er ikke noe unntak i det henseende. Hvordan albumet ligger an i diskografien til nå skal jeg ikke uttale meg om akkurat nå, men jeg har ikke hørt like mye på det som noen av forgjengerne. Men det kan fort være tilfeldig.

10. The Bronx – V

Da jeg sto der med pissregn i ølglasset, heldekkende oljehyre og hadde en hissig Matt Caughthran spyttende sin engasjerte vokal i trynet mitt (bokstavelig talt, med 5-6 sanger ute blant publikum) under sommerens Pstereofestival i Trondheim var det ingen tvil: The Bronx er bare et vanvittig bra band. At et hardcore punkband fra Los Angeles heter The Bronx er kanskje litt rart, men trøkket, låtene og den vanvittig gøyale innfallsvinkelen til musikk bandet har er ikke det. Det er bare deilig. Det er V også.

11. Power Trip – Nightmare Logic

Det er veldig gøy når det kommer nye band til verden som tar en veldig regelfylt sjanger som thrash metal og gjør sin egen greie med den, men uten å bryte reglene. Ære være Power Trip.

12. Popface – Popface

Jeg har skrevet såpass mye om Popface gjennom årene at det burde være unødvendig å påpeke at enhver musikkinteressert nordmann umiddelbart burde gjøre seg kjent med stavangerbandets nydelige indiepop. Nok et album på høyt nivå.

13. Venom Inc. – Avé

Neikj, skal vi ikke bare starte et band som i navnet høres nesten ut som bandet vi var en del av i mange år da? Det gjorde i hvert fall de mangeårig Venom-medlemmene Jeff «Mantas» Dunn og Anthony «Abaddon» Bray for et par-tre år siden og har i år levert et solid stykke heavy metal med Avé. Cronos er ikke så glad for dette, men bra musikk vinner alltid over ego.

14. Elder – Reflections of a Floating World

Ok, jeg har ikke hørt så mye på Reflections of a Floating World som jeg burde ha gjort, så kanskje ville det ha kommet enda lenger opp på denne lista. Men Elder, fy faen for et bra band.

15. August Burns Red – Phantom Anthem

Amerikanerne leverer stort sett alltid solid metalcore, og ikke noe unntak i år heller.

16. Beachheads – Beachheads

Powerpop fra Stavanger fra to av gutta i Kvelertak? Ja takk! I hvert fall når det blir så catchy og gladmelodiøst som på det selvtitulerte debutalbumet deres.

17. Body Count – Bloodlust

Du føkker ikke med Ice-T og du føkker ikke med Body Count. Relevante den dag i dag med sine tekster og komboen rap og store gitarriff har aldri vært feil.

18. Bokassa – Divide & Conquer

Denne norske gjengen har først og fremst erobret nye fans ved hjelp av et solid stykke stoner punkrock, og gjort seg bemerket i det store utland til og med. Ikke vanskelig å forstå, for dette er rått, fengende og skittent.