2000–2024: Pauls 50 musikalske høydepunkter

Sjekk ut favorittmusikken til Panoramas grunnlegger og spirituelle leder Paul A. Nordal de siste 25 årene.

1. mars 1995 stiftet han Panorama, som den dag i dag er Norges eldste eksisterende nettavis. Utover 2000-tallet hoppet han fra musikknyheter til vanlige nyheter, men til tross for dette har Paul beholdt sitt brennende engasjement for musikk og vinyl. Her er hans utvalgte album fra 2000-tallet så langt.

Pauls 2000-tallsfavoritter:

Nine Horses: «Snow Borne Sorrow» (2005)

Ingen ringere enn geniet David Sylvian er hjernen og hovedmannen bak sideprosjektet Nine Horses, et samarbeid mellom ham og hans bror Steve Jansen, som begge også har sin musikalske opprinnelse og bakgrunn fra det legendariske bandet Japan (1978-1982), men som i dette prosjektet har slått seg sammen med tyske Burnt Friedman. Svenske Stina Nordenstam bidrar dessuten på vokal her, mens den norske anerkjente trompetisten Arve Henriksen (Supersilent) og lang tids Sylvian-samarbeidspartner Ryuichi Sakamoto på piano også gjør sitt til å løfte disse fantastiske låtene et ekstra hakk opp og som samlet sett ikler musikken et helt unikt lydbilde som ikke ligner på noe annet, inkludert David Sylvians eget musikalske univers både som soloartist og med tidligere bandprosjekter.

Det ble med dette ene albumet fra Nine Horses, noe som ikke gjør det mindre interessant. Frem til årets Record Store Day (RSD) i våres har albumet aldri vært ute på vinyl før, men den ble heldigvis omsider sluppet på lekker hvit vinyl, dog i et begrenset opplag på noen få tusen i hele verden. Ikke overraskende ble disse revet bort sekunder etter at butikkene som er en del av RSD åpnet dørene den aktuelle aprildagen, og som allerede samme dag gjorde platen til et svært ettertraktet samleobjekt.

Pet Shop Boys: «Yes» (2009)

Elektropopens konger gjennom 40 år holder fortsatt stand og ruver alene på tronen innenfor sin sjanger, senest med sitt årsferske album «Nonetheless» som viser at de fortsatt leverer varene på like skyhøyt nivå nå som de gjorde det i starten av karrieren på midten av 80-tallet. Av duoens mange knallsterke album er det likevel 2009-utgivelsen «Yes» som ruver hakket høyere enn alle de andre, selv om 2013s «Electric» ikke henger langt etter på undertegnedes tiendeplass under her. Begge disse albumene er superbe i seg selv som de er, men for ivrige fans og andre interesserte bør det kanskje tilføyes at begge også finnes i eksklusive boksvarianter, dog til priser som ikke egner seg for et vanlig husholdningsbudsjett (just sayin’), men de som vet, vet!

Ólafur Arnalds: «For Now I Am Winter» (2013)

Hva ER det med Island og musikk? Dette lille øyriket langt oppe i nord med et befolkningstall som omtrent tilsvarer en mellomstor norsk by har i løpet av de siste tre-fire tiårene markert seg med den ene kvalitetsartisten etter den andre, og fremstår i dag som et av de største internasjonale landene innenfor eksport av kvalitetsmusikk utenfor det rent engelskspråklige markedet. Well done, Iceland! Björk er nok fortsatt den største av dem, men navn som Sigur Rós, Ólafur Arnalds, Ásgeir, GusGus og Múm er et par av de andre som gjør seg gjeldende.

Når det gjelder Ólafur Arnalds så har han gjennom de siste 10-15 årene markert seg som en av Islands virkelig store navn, ikke minst nådde han ut til et internasjonalt publikum gjennom å skape filmmusikken til den kritikerroste TV-serien «Broadchurch» (2013) og som han vant BAFTA-prisen for påfølgende år for beste originalmusikk.

Med det sagt, er dette bare én av mange bunnsolide utgivelser fra Ólafur Arnalds. Mer eller mindre alt han har gitt ut er på tilsvarende høye nivå, og listen under her burde strengt tatt inneholde flere plater med ham. Men dette er i det minste et sted du starte før du dypdykker videre i det solide arkivet hans. Herved anbefalt!

The White Stripes: «Elephant» (2003)

Joda, The White Stripes må selvsagt med! Og til og med med deres mest suksessfulle utgivelse, «Elephant» fra 2003 som umiddelbart sparkes i gang med anthem-klassikeren «Seven Nation Army». Denne brukes (og misbrukes!) fortsatt i forbindelse med diverse sportsbegivenheter og andre sammenhenger på grunn av sine uimotståelige bass- og trommeriff fra Jack og Meg White. Men «Elephant» er så mye mer enn bare denne klassikeren. Hele albumet er et bevis på at garasjerockens kår ikke gikk tapt i det forrige århundre, og er bare ett av The White Stripes etter hvert mange klassiske album, som det ble seks av i alt. Jack White har gjort mye bra siden både som soloartist og med andre bandprosjekter, men ingen av disse kan liksom ikke helt måle seg mot det han fikk til sammen med Meg i The White Stripes.

Ulver: «Shadows Of The Sun» (2007)

Mange både innenfor og utenfor Norges landegrenser har pekt på Ulver som et av landets aller, aller flotteste band, en posisjon de ikke har fått tildelt sånn helt ut av det blå. Det har etter hvert blitt mange album, deres 14. «Liminal Animals» er underveis og slippes snart. Med sin svartmetallbakgrunn skjedde det en del stilendringer fra starten av karrieren til det mer atmosfæriske lydbildet som preger «Shadows Of The Sun» da den dukket opp i 2007. Bandet fikk på denne platen et helt eget og kanskje hakket mer originalt særpreg enn hva de hadde servert sitt publikum frem til da. Her skapte de noe helt eget i studio og som de også har klart å beholde og ivareta med stødig hånd også på sine senere utgivelser. Albumet står fortsatt som en påle i moderne norsk musikk – uansett sjanger – men kanskje spesielt i Ulvers egen diskografi. Visst har de gitt ut flott musikk også etter dette albumet, men det er noe med lydbildet og stemningene de har fått til på denne platen som skiller den litt fra de øvrige fra katalogen sin.

16 Horsepower: «Secret South» (2000)

David Eugene Edwards, ass! FOR en Mann! FOR en stemme! FOR et talent! Og FOR en låtskriver og musiker/utøver. Selv om han på scenen gjerne fremstår både som innadvendt og beskjeden, er det likevel så mye krutt (i bokstavelig forstand) i mer eller mindre alt han foretar seg, enten det er med et av sine tidligere band som 16 Horsepower, Wovenhand eller som soloartist.

Platene han laget med 16 Horsepower er dog av en grunn de som fortsatt står meg nærmest, kanskje fordi de var de første fra denne mannens univers jeg ble gjort kjent med. Men HELE 16HP-katalogen er verdt et dypdykk altså – ikke bare denne, selv om den kan fungere som en god døråpner inn i bandets univers.

Knalltøff ørkenrock som dette lagets det rett og slett ikke lenger, selv ikke av Edwards selv, så dykk noen tiår bakover i tid og gjenopplev 16 Horsepowers utrolige musikalske seiersbragd!

Röyksopp: «Profound Mysteries I, II & III» (2022)

Röyksopp har stort sett holdt seg til en formel som jevnt over har fungert ypperlig opp gjennom hele karrieren. Sånn sett burde kanskje flere av albumene deres fått bli med på denne listen. Men på grunn av andre prioriteringer valgte jeg å velge ut deres éne som virkelig har satt seg og holdt stand som duoens eminente genistrek. Denne tredelte platen er gitt ut både som tre enkle album med noen måneders mellomrom, men ble også til slutt samlet i én boks, og sistnevnte er versjonen jeg forholder meg til her (altså alle tre). Dette fordi jeg anser dette som et komplett verk der alle bitene – altså platene i dette selskapet – alle henger sammen på et vis.

Foruten å være et særdeles imponerende prosjekt, kommer Röyksopp fra det med både ære og kredibilitet i god behold.

Virkelig en av de flotteste norske plateutgivelsene på denne siden av millennieskiftet. Men vi kan sikkert regne med det forrige også.

Mark Lanegan Band: «Blues Funeral» (2012)

Stemmen! Den stemmen! Stemmen over alle stemmer! Som vi så beklagelig mistet i fjor. «Blues Funeral» fra 2012 er bare en av mange Mark Lanegan-utgivelser som både kunnet og burde vært med på en sånn liste. Men denne gangen ble det med dette albumet, som jeg har et kjært og nært forhold til. Ikke bare fikk jeg møtt Mark Lanegan i forbindelse med release av denne platen, men jeg fikk også en god og lang prat med ham om tingenes tilstand både på den ene og andre måten. Mark Lanegan er fortsatt en av undertegnedes personlige musikalske helter, og jeg sørger fortsatt over at han nå er borte for alltid. Heldigvis lever musikken hans videre, og det blir aldri feil å sette på en Lanegan-plate. Om du ikke vet hvor du skal starte, kan du gjerne begynne med denne. Deretter er det bare å dykke dypere i diskografien hans. NB! Kvalitetsgaranti følger så klart med!

Soup: «Children Of E.L.B.» (2010)

Dette er er den tredje norske utgivelsen som har kommet inn pp topp 10, noe som gir håp om norsk musikk også inn i fremtiden. Trondheimsbandet Soup er en gruppe som har fått altfor liten oppmerksomhet gjennom ALTFOR mange år nå, og jeg GIR MEG ALDRI på å anbefale dem videre. Ikke denne gangen heller. «Children Of E.L.B» er deres andre fulle albumutgivelse, og kanskje fortsatt den beste av dem, men her snakker vi altså om et band som ALDRI gjør noe feil. ALLE platene deres er omtrent like sterke, så her gjelder det å handle mens de fortsatt finnes.

Soup har opp gjennom sin karriere klart å sikre seg mer og mer fast grep på listen over de aller beste bandene noensinne – og det gjelder som sagt ikke bare i Norge. Det sier ikke så lite med tanke på kvalitetsnivået på alt det andre som snakkes opp på tilsvarende vis.

Pet Shop Boys: «Electric» (2013)

Joda «Yes» er allerede på listen (på 2. plass til og med), men Pet Shop Boys kan dette med å lage gode plater. «Electric» henger ikke langt etter nevnte «Yes» i så måte, for denne er omtrent like god, men siden jeg ble bedt om å skrible ned noen ord om de ti beste på listen min, får jeg forsøke å samle litt tråder rundt denne finingen også.

For det første er «Electric» en plate som opererer i samme musikalske lekegrind som nevnte «Yes». Mange som anser seg selv som store PSB-fans er ikke nødvendigvis like oppslukt av disse to titlene som undertegnede, men det er lov å ha egne favoritter selv om de ikke følger helt strømmen til alle andre, eller?

I alle fall, Pet Shop Boys er i tillegg til alt som allerede er sagt, fortsatt et av verdens beste band! Og i alle fall er de verdens beste elektroduo – det er en tittel ingen andre er i stand til å utfordre dem på.