No Good No Time No Pride – Mest for den ordentlige punker

Vermontpunkbandet River City Rebels kan summeres opp i et ord: Autentisk. De har kanskje ikke de beste låtene, den mest råe «fuck you»-holdningen eller det mest voldsomme drivet. Men de er ekte småpunkere både i musikkstil og holdning. Noe som selvsagt er et pluss i en tid da punk like mye er en mote for fjortiser som det er en filosofi for sinte og rebelske unge mennesker.

No Good No Time No Pride er ikke laget for å passe inn på dagtid på MTV og bandet ser ikke ut som et tatovert liksomtøft boyband. Det er et punkalbum av det gamle slaget, laget av en gjeng med tro på det som en gang var.

Disse seks unge guttene høres ut som om The Clash rundt 1980 og Dropkick Murphys uten det irske, har tatt skikkelig springfart og braket sammen. Med all den energi en slik slåsskamp måtte resultert i. En klar undertone av skamusikkens gladfølelse kombinert med oi-punkens brutale «mannen-i-gata»-villskap, preger hele dette albumet. Et album som er bandets tredje på like mange år, typisk nok. En periode i studio og så rett ut på veien for å spille for folk som egentlig kanskje ikke vil høre deg (CD-en kommer med en liten videodel som viser bandet på tur i april i fjor – morsomt!).

Om det er noe problem med resultatet, så er det ikke noe nytt moment for denne typen band. Partyhumøret og energien som fungerer så godt live, blir nemlig borte i all moroa på plate. Når alle låter går i bortimot samme tempo og har den samme ropesyngingen hele veien, så blir da følgelig variasjonen minimal. Hadde låtene vært enda mer dynamiske og – vel, bedre, så hadde No Good No Time No Pride blitt en enda mer heidundrende plata enn det den har blitt.

Det finnes selvsagt låter som utpreger seg positivt, som for eksempel både låtene No Good, Such A Bore og No Pride. De er som skapt for et rocka vorspiel eller fest. Verken ei plate som er dårlig eller utpreget god, men som holder i lange baner for de som ennå kjenner sitt punkhjerte banke.