Here And There – Brent for bleke

Det er populært å være norsk og nykommer i disse dager. Den stien som Madrugada og BigBang pløyde for noen år siden, ble til en motorvei i 2001 med sterke debutanter som Kings Of Convenience og Röyksopp. I dette klimaet har debuterende artister en nesten unik sjanse til å gripe mediene og platekjøpernes oppmerksomhet, og mange kommer nok til å satse det de har i år.

Brent er en av disse nye bandene som skal gjøre 2002 til et nytt suksessår for norsk musikk. Og forutsetningene er så absolutt til stede. Bandet er samspilte og har godt trøkk. Låtskriver og vokalist Ben Lorentzen har et godt øre for sugende pophooks, og han er flink med de engelske tekstene. Derfor er det ingen overraskelse at Brents tre første singler har blitt belønnet med anstendig spilletid på P1, Petre og særlig på P4.

Og derfor er det skuffende at bandet ikke har funnet et troverdig særpreg. Brent står med begge beina plantet solid i det amerikanske gitarrocklandskapet, blant sikkert hundrevis av andre band. Denne anmelderen får klare assosiasjoner til Bruce Springsteens to tvillingalbum fra begynnelsen av nittitallet; Human Touch og Lucky Town. Helt greie album, men de representerte et defensivt veivalg for en mann som kunne så mye, mye mer.

Det samme sliter Brent med på albumet Here And There. Lytteren sliter med å komme under huden på musikken, som rett og slett er litt monoton. Men bevares, det er ingenting i veien med kvaliteten på det som leveres.

Singlene Need To Need You og Got To Believe er begge gode gitarpoplåter med sterke refrenger. Sistnevnte er en uptempo poprocker med gode vokalharmonier, og nyter godt av en løs og ledig produksjon av Martin Hagfors (Home Groan, HGH).

Symptomatisk nok er Brent best når de trår ut av gitarrockformatet. De akustiske sporene Naked, Homeless And Hungry og Words Of Love utgjør albumets fineste øyeblikk. Her er det lånt smakfullt fra Simon & Garfunkel, hvor vokalen kun støttes av to akustiske gitarer. På Words Of Love får vi et skikkelig Hagfors-grep, hvor opptaket er gjort med bandet plassert rundt en enkel mikrofon. Enkelt og velfungerende. Mon tro hvorfor de ikke prøvde formelen på flere av sangene?

By The Roadside er også en god låt, fremført i en slags halvamericana som kler bandet godt. To el-gitarer kjøres igjennom forvrengere, og legger smakfull romlyd over lett skurring.

Vi håper på å høre mer fra dere, Brent. Dere har mye mer inne enn dere fikk vist i denne omgang.