Wish You Were Here (25th anniversary edition) – Et tidløst mesterverk

I 1975 ble Pink Floyds oppfølger til den usannsynlig suksessrike Dark Side Of The Moon fra 1973 gitt ut. Wish You Were Here ble, like usannsynlig, nesten like populær som sin monumentale forgjenger. Men etter The Wall (1979) har Pink Floyd stort sett ikke vært noe mer enn en gedigen dinosaur med store salgstall basert på relativt gode gjenskapninger av gammel storhet.

Som følge av dette har de vært flinke til å gi ut de store platene på nytt i snedige innpakninger. Så er også tilfellet med Wish You Were Here som nå er relansert i forbindelse med platas 25-årsjubileum. Denne utgaven kommer med en slags originalkopi av det opprinnelige LP-coveret (om enn litt selvmotsigende), noe som er gjort for første gang. Plata ble remastret i 1992 og det er også denne versjonen av selve plata som følger med i denne jubileumsinnpakningen.

For anmelderen personlig har Pink Floyd pussig nok aldri vært en del av den musikalske hverdag, slik den har vært det for så mange. Bortsett fra noen våte vorspiel og/eller nachspiel med tittelsporet Wish You Were Here på kassegitar samt bruddstykker fra diverse PF-album, har ikke gamlegutta vært meg særlig bevisst, noe som sikkert gjør meg til en kriminell hos enkelte personer. Og det er nettopp dette med å høre bruddstykker av Pink Floyd som er selve generalfeilen å gjøre. Wish You Were Here kan ikke høres som enkeltlåter uten at man mister noe på veien. Shine On You Crazy Diamond er sin enkleste form en genial låt, men som en del av helheten og med introer og outroer er atmosfæren det helt essensielle. Som man kanskje skjønner er utgangspunktet mitt en enorm respekt for dette albumet og med den viten at det sitter millioner av mennesker der ute som kan dette albumet ut og inn, er det ikke med mindre respekt og frykt jeg sitter her og skal trykke ned de riktige tastene.

Albumet er en noe mindre dynamisk, men mer varm affære enn sin forgjenger. De jazzfusion-aktige partiene som smelter sammen med de mer konsise låtene og temaet fra Shine On You Crazy Diamond, gjør opplevelsen av plata til en drømmende og lekende stykke spacerock. Bortsett fra tittellåta er det i det hele tatt ikke mye ved albumet som kan karakteriseres som jordnært og jordbundet. Som en tvangstanke av toner og flytende intermessoer hamres Welcome To The Machine inn i sinnet, mens Have A Cigar funker seg forover som et ustoppelig tog oppover foten til den når målet, mens David Gilmours gitar drysser deilige toner over lytteren som en utømmelig kilde av oppfinnsomme lekkerheter.

Tittellåta har velfortjent blitt den festlåta den er, men det er lett å glemme når man sitter der og gauler, at den med sin tilbakelente vokal og gitar er et godt eksempel på den musikalske genialiteten Pink Floyd-medlemmene en gang var kapable av å fremstille. Pink Floyd var stormestrene når det gjaldt storslagne produksjoner og musikalske innovasjoner, men de kunne også senke seg ned på et enkelhets nivå som er forståelig for menigmann.

Temaet fra Shine On You Crazy Diamond er tilstedeværende gjennom hele albumet. Det er bortimot en noe tilbakeholdt ekstase at man blir med inn i musikken som danser rundt omkring blant stjernene i del to av låta, som også avslutter albumet. Dette er så nært som det er mulig for rock å gå uten at det blir karakterisert som klassisk musikk

I det hele tatt er Wish You Were Here et mesterverk som i likhet med Dark Side Of The Moon den gang var som brøyteploger å regne i forhold til både det å bryte konvensjoner innen moderne musikk og samtidig selge tilhengerlass. Men det er slettes ikke vanskelig å fastslå at albumet i dag ennå innehar en storhet som i sannhet er tidløst og utilnærmelig. Pink Floyd er sannelig ikke så gæernt likevel det!