Scarlet – Mer enn bare et sideprosjekt
Som i Poor Rich Ones tilfelle, setter Willy også her et sterkt preg på musikken han fremfører. For det er nettopp det bandet som på mikrosekund dukker opp i hodet når mannens fagre stemme høres. Og det skal han ha: Willy Marhaug er en av Norges aller beste vokalister.
Med seg på det nye materialet har William Hut fått med seg noen venner fra det Bergenske musikkmiljøet; Even Johansen (Magnet, Libido), Pedro Carmona Alvarez og Pluto (begge Sister Sonny) og Espen Mellingen (Ai Phoenix og tidligere medlem av Poor Rich Ones). Da er det ikke noe problem å gjette seg til at vi snakker om ytterst melankolsk musikk, som vi er vant til fra de regntunge gatene i Vestlandshovedstaden. Disse menneskene har laget noen av de tristeste låtene som noensinne er skrevet her til lands (som Sister Sonnys M Singalong som er så gudsbejammerlig trist at malingen skreller av veggene når den spilles). Og med slike folk på laget, er det følgelig svært vanskelig å trå feil i deppeland.
Willy har ellers en engels røst. Denne smaksprøven består av fire spor totalt, men hvor bare Scarlet og Belonging blir å finne på albumet. Scarlet er i seg selv en god låt som etter noen runder på anlegget smyger seg under hodebunnen med den radiovennlige melodien. Tittelsporet har forøvrig ingen problemer med å hevde seg med gode gamle Poor Rich Ones-låter av beste merke. Belonging følger hakk i hæl når de soveromsmørke strykerne klør lytteren i nakken mens William synger ømt om å høre til.
Hvis en skal dømme etter de to låtene fra Road Star Doolittle kan det bli et spennende og litt annerledes møte med William Hut. Det første som slo meg da jeg hørte disse sangene første gang, var at dette var kjedelige greier og et typisk sideprosjekt. Det skal ikke skyves under en stol at de andre to låtene (On The Edge Of Beauty og Yellow Cab) bærer preg av nettopp dette. De blir ikke så veldig interessante, men det veies opp når kvalitetene til de to første låtene legges på vekta. Så får vi se da, om albumet klarer å unngå å bli bare et sideprosjekt. Magnet klarte det, så hvorfor skal ikke William Hut klare det? Men hvorfor må disse Bergensmusikerne være så triste?
