Scroll To Top

Snowbug – Vakkert og voksende

Plater 14. november 1999
Karakter

Jeg har et bilde av den gjennomsnittlige og typiske High Llamas-lytteren: Den godt utdannete, homofile aksjemegleren som etter en hard og krevende dag på børsen vender hjem. Som vanlig iført hvitskjorte med stiv snipp og uklanderlig knyttet slipsknute. Vel hjemme vrenger han av seg klærne og hyler høyt. Ifører seg mokkasiner, skjortel og pannebånd. Drukner seg så uhemmet i rødvin og dårlig ost, eventuelt omvendt, og setter på High Llamas. Nå, ja. Selvfølgelig bare sprøyt.

Du kan risikere at det tar en stund før lamaenes lydunivers griper tak i deg. Ikke at vi snakker om et komplekst og vanskelig tilgjengelig album. Dette er pop med jazzelementer. Ikke særlig farlig, det. Styrken til bandet, og det som skiller High Llamas fra andre er imidlertid detaljrike og til tider også svært originale arrangemeneter. Opp igjennom årene har dette blitt utviklet til en høyst egenartet og til dels sky, men melodiøs sound.

Den mest åpenbare svakheten til dette albumet er at låtene for meg ennå er noe identitetsløse. Det blir mye vellyd og vakre harmonier, men hvor er låten min? Den jeg vender tilbake til neste gang Snowbug skal ut av hyllene? Ennå glimrer den med sitt fravær, men la det være sagt med en gang: Lovende nok vokser albumet fremdeles litt for hver gjennomlytting.

Om skribenten

kommentarer