Scroll To Top

Bag Of Nails – Det er Bjørn som skal Berge bluesen…

Plater 14. februar 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Etter å ha gitt ut et soloalbum gjennom det relativt ukjente selskapet Amigo Norsk Musikk, fikk Berge platekontrakt med storkommersielle Warner Music. Hvorpå han i fjor gikk hen og ga ut sitt andre album – Blues Hit Me. Nå finner du også Bag Of Nails, hans plate nummer tre, i hyllene. Opptakene ble gjort i juni 1999, han har selv hatt produsentansvaret, og det i tillegg til å i fjor ha gjort over hundre liveopptredener på i alt nitten festivaler og utallige utesteder her til lands. Det lukter ambisjoner og viljestyrke av dette. For samtidig har han en samboer og to barn å komme hjem til i Haugesund. Og uten å rippe mer opp i folks privatliv – og hvorvidt han får som ørene flagrer etter å ha vist samboeren konsertplanene for neste uke – så vil jeg påstå at det også ligger en ganske stor offervilje til grunne for å holde på i et slikt tempo.

Jeg kan tenke meg at det ikke blir mindre og gjøre for Bjørn Berge etter denne platen. For jeg vil anta at publikumsskaren blir mye bredere ettersom Bag Of Nails ikke er et helt vanlig bluesalbum, men derimot et harmonisk gjallende og veldig variert, rockalbum. For her møtes gammel akustisk deltablues fra 20- og 30-årene med sjangre som funk, punk, rap og hardrock. Et flott eksempel på dette er låten Buy You Things, der Berge ræpper i vei, mens funkbassen galopperer avgårde og etterlater seg en støvsky av assosiasjoner til både Red Hot Chili Peppers og Primus.

Denne blandingen av sjangre gjør at det oppstår en del glimrende kontraster i låtene – som i Asshole. Her drar Berges slidegitar deg nedover en ørkenvei mens tumbleweedene triller forbi. Du entrer den støvete saloonen og stirrer stygt på de ubarberte pokerspillerne. I det du har banet deg vei fram til baren og venter på en dobbel whisky, strømmer det særdeles uvanlige toner fra scenen; du skimter en kar med synth midt oppi husbandet – og det slår deg hvor utrolig godt disse nymotens teknotrykkene gjør seg blandet med bluesrytmene og vokalistens skurrete stemme.

Men, min personlige favoritt, er avslutningsnummeret, Just Allright. Her flerrer Berge opp gitaren sin på ekte Mississippimanér. Det går fort så raskt at jeg ikke kan skjønne hvordan han greier og holde følge med seg selv. Og han akkompagneres bare av sin egen fot som tramper i plankegulvet, mens han grynter ut teksten med en stemme som er, om mulig, enda mer skitten og harkete en Tom Waits’.

Bjørn Berge uttalte selv i et intervju at han ikke var noen bluesmusiker. Det vil si, han er ikke bare det. På Blues Hit Me beviste han at han kunne blues. Og nå, med Bag Of Nails, beviser han at blues også kan nytes med funk og hardrock attåt. Og med unntak av et par låter, som blir for strømlinjeformet, så er dette en veldig bra plate, både for bluesfansen og for rockmusikkelskere generelt.

Om skribenten

kommentarer