Scroll To Top

Bait – Melodiøst åte fra Killing Zoe

Plater 14. februar 2000
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Hvis jeg sier Rockfield Studios, Wales, er det kanskje noen som får et glimt i øyet. Nevner jeg også artister som Manic Street Preachers, Stone Roses, Charlatans, Ash og Oasis, begynner vel også resten av dere og skjønne hvor jeg vil. Dessuten har Killing Zoe fått med seg Simon Dawson (Pulp) til å produsere albumet. Hvis det fortsatt skulle herske noe tvil, så kommer jeg med en stor ledetråd her; dette høres britisk ut. Men frykt ei, de verste britiske klisjeene har man greid å luke ut av de fleste sangene. Og man har endt opp med et par skikkelige godlåter. Slike som fort kan dukke opp på Petre eller andre steder med stor forkjærlighet for søte poprockmelodier. Restless er en slik en; fengende, noe á la det man finner på Ash’ 1977 (noen som husker Girl From Mars?). Låter som Star og Paincrushing er også melodiøse popverk, som tåler flere gjennomganger.

Men det kan også bli for mye av det gode, som på Glued, der Oasisfaktoren blir nærmest uutholdelig. Og da er det ikke akkurat medisin at Andre Wik (gitar/vokal) gjør sitt ytterste for å imitere Liam Gallaghers hese stemme. Samtidig finnes det her en del sanger som ikke helt stemmer med beskrivelsen jeg til nå har gitt. Såvidt jeg har forstått, har de fire karene i Killing Zoe et lengre opphold i USA. bak seg Og så snart man blander inn de allmektige Statene, dukker det som vanlig opp noen aldri så små ugler i mosen. For innimellom britiske godlåter dukker det opp noen spor som har store likhetstrekk med noe av Nirvanas materiale. Men for ikke å skremme dere britpop-entusiaster for mye, så vil jeg tilføye at også disse låtene etterhvert fått et umiskjennelig britisk preg.

Identitetsløshet er et populært begrep, men også et passende et, hvis man skulle beskrive en del av de mer trøtte låtene bandet har stablet på bena i anledning utgvivelsen av Bait. Låter som er for platefyll og regne, har vel egentlig aldri gått helt hjem hos folk. Man kan vel kanskje driste seg til å sammenligne albumet med en stor julegave fint pakket inn med sløyfe på; hvor man etter å ha fjernet gavepapiret finner en stor bunt sokker. Men for all del, ikke misforstå, det er ikke snakk om kjipe hvite tennissokker, men sokker av den typen som er de første man tar på seg etter å ha fått tørket klesvasken. For dette høres bra ut, i det store og det hele. Trikset er å hoppe over et par spor, så kan man sitte igjen med en rimelig positiv musikkopplevelse. Nå gjenstår det bare å se hvor mange av de norske platesankerne som tar åtet Killing Zoe har lagt ut…

Om skribenten

kommentarer