Scroll To Top

Mono Blue – Lekker blå vinylpop!

Plater 14. mars 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

Mono Blue kalles artisten som har den ære (men som samtidig må finne seg i å komme litt i skyggen av) å være først ut på den nye platelabelen. Det er tre medlemmer av kunstnerkollektivet Safe As Milk som står bak selskapet med samme navn. Og som de selv sier: «Vi tar mål av oss til å bli den mest utfordrende vinyllabelen i Norge». Og et slikt initiativ må man jo bare applaudere! Og for vinylfreaks kan de videre røpe at selskapet har planer om en rekke utgivelser av høyst ulike stilarter, alle trykket i begrenset opplag.

Selve debutplaten er en stilren liten sak produsert i det odde formatet på 10″. For anledningen kun trykket i tre hundre eksemplarer i gjennomsiktig blå vinyl. Lekkert! Hele platen er faktisk så stilren at det ikke er mye informasjon å hente om verken musikken eller musikerne som deltar på innspillingene. Men av pressemeldingen får vi vite at Mono Blue er en ung herremann fra Haugesund som har fått musikalsk drahjelp av gode venner. Og hva mer trenger man egentlig å vite?

Platen inneholder fem spor som alle er komponert av unge Mono Blue. Det starter med den litt sørgmodige låta Vampire Lovestory. En pen liten sak fremført med akustisk gitar og munnspill. Mono Blue synger som om han har ekte kjærlighetssorg og stemmen minner ikke så rent lite om den til Frank Hammersland. En enkel, pen og snill låt. På andresporet Fly Away dras tempoet mer opp og låten har et tydelig jazzpreg. Dette er ikke minst en følge av hes men vakker kvinnestemme. Førstesiden avsluttes med den mer anonyme Better As I Am. EP-ens definitive høydepunkt finner man derimot på B-siden med låta Naked Beauty. Denne starter som gammel Pink Floyd og har et meget laid back og behagelig lydbilde. Mono Blues stemme minner her mer om den til Morten Abel, noe som kler både melodi og tekst. Dette er en sang som virkelig vokser ved flere gjennomlyttinger. Ikke minst som følge av meget kompetent gitarspill og gode gammeldagse gitarsoloer. På sistesporet Brother er det igjen en kvinne som står for vokalen. Småpent og stillferdig men heller ikke så mye mer. Det vil si: Også her får vi en herlig gitarsolo som virkelig legitimerer låtas plass på platen. Slike soloer er vi rett og slett ikke vant til lengre, de hører fortiden til men vil nok definitivt komme tilbake. Og da er vi inne på noe av kjernen ved Mono Blues musikk. Den er verken noe revolusjonerende nytt eller eller noe i nærheten av mainstream popmusikk. Det er bare solid og godt musikalsk håndverk, muligens et varsel om en kommende trend?.

Dette er meget lyttervennlig musikk av det litt depressive slaget men som ved sine vakre harmonier likevel setter en i godt humør. Den vil antagelig aldri bli noe listetopper for de store massene, men så er det jo ikke så mange innehavere gode gammeldagse platespillere heller…

Om skribenten

kommentarer