Scroll To Top

Binaural – Moden rock fra Pearl Jam

Plater 4. mai 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det skulle derimot vise seg, som med singelsporene, at Binaural er en plate som det ikke nytter å ta i et jafs. I stedet må man ta seg god tid når man utforsker smakene, nyte hver eneste bit, å passe på ikke å la en eneste smule gå til spille.

Men først, la meg få forklare litt om mitt forhold til Pearl Jam. Som du kanskje har skjønt så er jeg en PJ-fanatiker. Ikke slik som sitter på fest og sier – når noen snurrer en PJ låt – «Åh! Kongesang… Pearl Jam er så jævlig bra!». Da har jeg nemlig min fulle hyre med å fordøye de tanker og minner som strømmer ut fra høyttalerne. Sentimentalt, nostalgisk, mimrende – snart ti år med opparbeidede tanker rundt album, singler, intervjuer, bøker… ja du skjønner kanskje hvor jeg vil. Poenget er: hvis du vil høre om stabeisen Vedder eller Pearl Jams mangel på innfrielse etter Ten osv., får du se om du finner dette en annen plass. Her får du akseptere det jeg har å si, i all min subjektivitet, eller komme deg vekk.

Neil Young, var det første jeg tenkte; Aments bass, så noen enkle gitargrep, deretter Vedders unike, energiske og halvhese stemme – Binaural spant for første gang i anlegget. Den åpner med Breakerfall, med klare likhetstrekk til den legendariske Keep On Rockin’ In The Free World. Påvirkningen Neil Young & Crazy Horse har hatt på bandet kommer også tydelig fram i Grievance og Evacuation (på sistnevnte har trommis Matt Cameron, tidl. Soundgarden, laget musikken). Skikkelig rock – en drivende hamring, uten å være bare rabalder, jævlig tøft.

Bassist Jeff Ament står både for ord og musikk i Nothing As It Seems og Gods’ Dice. To låter som begge er veldig OK. Men sitt beste bidrag har Ament gitt på låten Sleight Of Hand, der han gir fendergitarist McCready oppgaven: drømmegitar, viss svevende klagesang bærer tankene til solitære islandskap langt avsted – aldeles nydelig.

Vedders låter på platen er det ingenting å utsette på. Nevnte Breakerfall og Grievance i Crazy Horse-stil, Parting Ways og Light Years som minner mye om låter fra, den alt for dårlig omtalte, No Code, og den litt under to minutter korte Soon Forget – der vokalist Vedder, bare hjulpet av en skarve ukulele, forteller en liten historie om en mann som tror at penger er lykke.

Men det virkelig fantastiske på platen er gitarist Stone Gossards låter. Thin Air, en svevende følelsesladet låt hvor Vedder luller deg langsomt inn i Gossards verden, akkompagnert av deilige sløve trom fra Cameron. Og best av dem alle, den mystiske og magiske Of The Girl – hvor to forførende akustiske gitarer leder an og som straks får selskap av en svakt surrende bass. Det hele perfeksjoneres av en subtil elektrisk gitar og Vedders manene stemme som gir det hele en smak av noe episk og en forestilling av å ligge, herlig beruset, på en gressplen under en lavmælt Woodstock-konsert.

Binaural er en svært bra plate fylt med moden rock, som, når man først setter seg inn i den, overrekker lytteren en utsøkt musikkopplevelse. Selv har jeg ikke hørt en så solid og gjennomført bra plate fra Pearl Jam siden Vs. i 1993, eller kanskje ikke siden Ten. Og selv om de tre albumene i mellomtiden definitivt har hatt sine høydepunkter de også, er det med en fans form for nærmest faderlige stolthet at jeg meddeler dere at dette er en plate vel verdt å bruke noen slanter på, selv for dere som går rundt og rynker på nesen når ordene grønsj og Pearl Jam kommer på banen.

Om skribenten

kommentarer