Scroll To Top

Revival – Through The Eyes Of John Lees – Live 1999 – Helt grei konsertdokumentasjon

Plater 14. mai 2000
Artister: Sjangre:
Karakter

Et annet band som regnes som store innen denne genren er Barclay James Harvest fra Oldham, en by som på papiret synes å være et lite egnet utgangspunkt for rock generelt og symforock spesielt. Barclay James Harvest var mer et symfopopband enn symforock. De bruker mye akustiske gitarer og flotte vokalharmonier, med innslag av en ren elektrisk gitar på soloene og utstrakt bruk av tangentinstrumentet mellotron.

De debuterte i 1970 med Barclay James Harvest og året etter utga de Once Again som inneholdt den etter hvert så udødelige låten Mockingbird som ble arrangert med rikelig med strykere. Denne vakre låten er da også den de fleste forbinder med Barclay James Harvest. De var på den tiden ingen stor kommersiell suksess, men i 1974 så dette ut til å forandre seg. Da ga de ut albumet Everyone Is Everyone Else som ble en hit og som gjorde gruppen svært populær, spesielt i Europa. I 1976 kom gruppens beste album; Octoberon. Dette albumet må regnes som en av genrens beste, mye takket være klassiske låter som Rock & Roll Star og Suicide. Deres største kommesielle sukseess kom i 1981 med livealbumet Concert For The People, som ble innspilt i Berlin.

BJH holdt det gående utover hele 80-tallet uten nevneverdig suksess. Forklaringen på dette er enkel. Gruppen ga ut en rekke middelmådige plater uten gode låter og et lydbilde som beveget seg bort fra symforocken mot et stadig mer utvannet amerikansk lydbilde. På 90-tallet ble plateutgivelsene stadig mer sporadiske, mens de holdt liv i bandnavnet ved å turnere flittig, hovedsakelig i Tyskland. I 1999 turnerte de for å promotere bandets siste langspiller, som inneholdt både nyinnspillinger av gamle låter og nykomponerte sanger. Opptakene på årets plate Revival er er fra denne turneen.

Her finner vi gamle klassikere som For No One, Loving Is Easy, Poor Man’s Moody Blues og selvsagt Mockinbird, sammen med materiale av nyere dato. Det største ankepunktet med platen er at det er såpass stort antall nyere låter her. Disse faller lett igjennom fordi kun svært få av de holder samme standard som de allerede nevnte klassikerne. Av de opprinnelige medlemmene er det kun John Lees og Wolly Wolstenholme igjen (bassist Les Halroyd og trommeslager Mel Pritchard er forlengst erstattet av yngre krefter som forsåvidt gjør en god jobb), og de engang så flotte vokalharmoniene er ikke like flotte lenger. Dette gjør sitt til at den helt store opplevelsen uteblir. Liveversjonene når aldri helt opp til orginalversjonene, selv om Mockingbird fremdeles låter vakkert. Selv om Revival ikke helt holder mål, så er det et greit gjenhør av gamle klassikere og gamle helter.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer