Scroll To Top

Iommi – Tungt og kjedelig

Plater 18. januar 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Jeg må si at jeg var litt skeptisk til denne utgivelsen med Iommi. At avdankede heavy-gitarister over 50 gir ut soloplate får meg ikke akkurat til å holde pusten. Og når det gjelder Black Sabbath så var vel problemet deres at de helt fra starten av var mer legendariske enn et virkelig bra band.

Listen over gjesteartister gjorde meg litt vennligere innstilt. Dave Grohl, Billy Corgan, Pete Steele, Ian Astbury med flere. At gjestene i tillegg har vært med å skrive sangene de synger skader vel neppe heller. Når det også viser seg at Iommi styrer unna den fryktede gitar-onaneringen så blir ikke resultatet så ille.

Dette er skikkelig heavy metal, av den sorten jeg ikke har hørt på veldig lenge. Når jeg hører det nå kan jeg heller ikke si at jeg har savnet det noe særlig. Blytunge, seige gitarriff ligger fremst i produksjonen, mens gjestene brøler så godt de kan. Henry Rollins brøler selvsagt høyest, men uten å sette varige spor. Skin (Skunk Anansie) står overraskende nok for et av høydepunktene, mens Dave Grohls Goodbye Lamenter skuffende anonym.

Høydepunktet for min del er Billy Corgan i Black Oblivion. Vokalmessig har Corgan særpreg nok til å prege hvilken som helst låt, og denne er slett ikke så verst. Gamle Black Sabbath-fans (finnes de enda?) vil sikkert glede seg stort over at Iommi gjenforenes med selveste Ozzy Osbourne. Vi andre trekker på skuldrene og synes låta er ganske så kjedelig.

Alt i alt må jeg si at jeg føler meg ganske snill når jeg gir denne plata tre stjerner, og jeg er ganske sikker på at det ikke er Iommi som skal ha æren for at dette ikke har endt opp som en kalkunplate.

Om skribenten

kommentarer