Scroll To Top

To Be Frank – Grei popplate fra åttitallsikon

Plater 14. juni 2001
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Nå, 17 år senere, er Nik Kershaw tilbake i håp om at tilliten fra fans og andre tilhørere fra glansdagene er ivaretatt og vedlikeholdt. Dessverre for Nik, er det nok ikke så enkelt. To Be Frank er, som forgjengeren 15 Minutes fra 1999, et nærmest likegyldig album fra en artist som forlengst har lagt sin storhetstid bak seg. Det store spørsmålet man kan stille Nik Kershaw i dag, er hvem er dette egentlig laget for? Det er tvilsomt at tilhørerne fra dengang da fremdeles henger med, og popformelen Kershaw benytter i dag er passé og for uinteressant for dagens unge platekjøpere.

Når det er sagt, bør det samtidig tilføyes at Nik Kershaw langtfra har laget en dårlig plate. I forhold til det meste som dagens popartister overstrømmer platemarkedet med, framstår han fremdeles som en kompetent og dyktig låtskriver. I så måte har også To Be Frank blitt en helt grei popplate. Men intet mer.

Det hjelper ikke litt en gang at den godeste Kershaw åpner plata med Wounded, som er en halvhjertet flørt med latinopop. Man får ikke akkurat assosiasjoner til Rick Martin, liksom. Men de mer tradisjonelle poplåtene kler heldigvis åttitallsikonet noe bedre. Iblant skimtes til og med konturene av klassisk popmusikk som tåler sammenligning med det beste fra debutplata som kom i 1984. Spor som Get Up, Die Laughing og Jane Doe er gode eksempler på det, selv om ingen av dem er i nærheten av den samme umiddelbarheten som preget Kershaws åttitalshits som i nevnte Wouldn’t It Be Good, I Won’t Let The Sun Go Down On Me eller The Riddle.

Alt i alt er To Be Frank et ukomplisert og tildels kjedelig, men likevel greit popalbum fra en tidligere popstjerne. Og for å være ærlig(!), så er Nik Kershaw anno 2001 hakket mer interessant enn mange av hans samtidige (som Paul Young eller Eurythmics for å nevne noen relevante eksempler) som har funnet tiden moden for gjenoppstandelse…

Om skribenten

kommentarer