Powerglide – Hardkjør med sjel

Dette bandet startet som et hyllestband til Sonic’s Rendezvous Band og ble dannet av Tony Slug (punkveteranene Nitwitz) og Nick Royale, frontmann i Hellacopters. Prosjektet ble ofte hindret av turneplanene til Hellacopters, men fikk sitt navn etter at Slug hentet inn bassist Theo Brouwer (Nitwitz) og vokalist Scott Morgan (sistnevnte sanger i bandet The Hydromatics ble startet for å hylle: Sonic’s Rendezvous Band).

Etter albumet Parts Unknown og EPen Fluid Drive forlot Royale gruppen for å konsentrere seg om Hellacopters mens The Hydromatics hentet inn Andrew Frost – som har fylt hans plass på en glitrende måte på bandets andre langspiller, Powerglide. Denne gangen er platen delt i to – syv versjoner fra katalogen til Sonic’s Rendezvous Band og syv originale spor fra The Hydromatics eget repertorar.

Det starter knallhardt med rock som hører hjemme midt mellom MC5 og The Hellacopters. Det river og sliter i gitarstrenger og basstrommer på spor som Ready To Ball, RIP R’n’R og Soulbone, mens Scott Morgan vrenger frem en stemme som får undertegnede til å dra referanser til Rob Tyner i nevnte MC5 på platas roligere spor. Og det er disse mer stille partiene som gir dette bandet noe av den egenarten flere av sjangerens andre utøvere mangler.

Det som bidrar til å skille The Hydromatics fra størstedelen av gruppene innen denne sjangeren er at de våger slå av på farten innimellom. Når de gjør det viser de frem en sjelfull side av seg ikke ulikt noe The Dirtbombs kunne dra løs på i sine roligste stunder. De trekker varme tråder tilbake til rockens vugge; den tiden rock fremdeles var knyttet sammen med soul og blues. Dette er lett å høre på flere låter, men særlig på låter som Soulbone og Tumblin’ Down. Med blåserrekker og kor har disse en nær pompøs orkestrering til pøbelrockere å være. Sjelfylt trøkk!

Det er ingen tvil om at The Hydromatics er en ledestjerne innen denne delen av rocken og vil kunne være det i flere år – uavhengig om de leverer materiale skrevet av Sonic’s Rendesvouz Band eller seg selv. Med en glød og et blikk for både sin musikk og sjangerens mange klisjeer skal det mer til enn en liten tue til for å velte dette lasset av feedback og magefølelse.