Scroll To Top

MTV Unplugged 2.0 – Ufokusert og langtekkelig

Plater 27. juni 2002
Karakter

I utgangspunktet er det jo ganske tøft at artisten bak to av nittitallets store kommersielle og kunstneriske triumfer følger opp solodebuten med en nedstrippet utgivelse som dette. Problemet er at mens Fugees og The Miseducation of… var spennende, relevant og trendsettende, er dette albumet bare kjedelig.

Over to CD-plater spiller Lauryn Hill bare nye sanger på gitaren sin. Hun har altså forlatt hip hopen for en stund, og står fram som en singer-songwriter med innslag av soul, blues og jazz. Men det er når hun synger. For hun prater. Hun prater som om det ikke finnes noen morgendag. Hun prater, ler, suger på dropsene sine, prater mer og ler enda litt til. Ved en anledning prater hun gud bedre meg i tolv(!) minutter før hun finner det for godt å glede oss med litt sang. Problemet med dette er at hun ikke har så veldig mye interessant å dele med oss. Det er jo gledelig at hun har fred med seg selv, har sett lyset og alt det der, men det bryr meg egentlig ikke noe særlig.

Når hun så endelig synger noen sanger blir inntrykket tross alt mye bedre, selv om de fleste av låtene er langt mer anonyme en hva vi er vant med. Enkelte høydepunkter er det, for eksempel Mystery Of Iniquity og Mr. Intentional. Men ellers mangler dette albumet mye. I tillegg er det alt for langt og nærmere halvparten (det føles ihvertfall slik) er bare prat.

Vi har altså all grunn til å håpe at Lauryn kommer sterkere tilbake, og at denne platen vil være en ubetydelig parentes den dagen regnskapet skal gjøres opp over damas samlede verker.

Om skribenten

kommentarer