Scroll To Top

Be Not Nobody – Sikkert sukkersjokk

Plater 28. juni 2002
Artister:
Karakter

Pianoet er dominerende på denne plata, og kan faktisk minne om salige Bruce Hornsby i velmaktsdagene. Særlig i andrelåta Unsung. Vanessa Carltons piano akkompagneres av tidvis kraftig orkestrering. Det gjør musikken noe pompøs, noe som er den største innvendingen her.

Pompøsiteten kan av og til minne om Meat Loafs sjelevrengende eksesser. Småpene Rinse begynner for eksempel stille, for så å ta fullstendig av i voldsom grad mot de store orkesterhøydene – lag på lag med bombastiske strykere, piano, bass etcetera.

Rockerne blant oss vil med rette fnyse av Vanessa Carlton. Store deler av Be Not Nobody smaker nemlig alt for søtt. Ikke klissete som Britney, men mer sukret som Amos cirka Little Earthquakes. Eller som Lisa Loeb. Tilgjengelig så det holder, for å si det sånn – og svært tydelig i låter som Pretty Baby og Paradise.

Alt er dog ikke bare sorgen. 22 år gamle Carltons røst er svært sensuell og deilig å låne øre til. Hennes luftige stemme, som minner voldsomt om stemmen til nevnte Loeb, og nennsom traktering av pianoet gir musikken en luftighet som passer til late sommerdager.

Du har kanskje hørt singelen A Thousand Miles? En låt som kan høres på de fleste radiostasjoner for tida, noe som slett ikke er ufortjent. En flott og svært amerikansk single med et karakteristisk pianotema. Skivas beste låt.

Sway er også en kurant affære. Unge Carlton skriver tekst og musikk selv, og det betinger som kjent talent. Derfor er det noe trøblete å forstå hvorfor hun har med en cover av Rolling Stones-klassikeren Paint It Black. Er det plateselskapet som garderer seg? I-tilfelle-de-første-singlene-flopper-har-vi-alltids-den?

Med flere låter av A Thousand Miles‘ kaliber kan Vanessa Carlton bli et gledelig gjenhør neste gang. Nå er hun for kommersielt storslått og tilgjengelig.

Om skribenten

kommentarer