Scroll To Top

Goodnight Nobody – En tålmodighetsperle

Plater 6. september 2004
Karakter

Kanadiske Julie Doiron er selv med på Saint Thomas’ favorittband Herman Dünes siste skive Not
On Top
. Selv om deres skitne skanglepoptoner kan høres på lang på vei, er Goodnight Nobody likevel fullt og helt Doirons egen plate. Bandets til tider støyende lyder er nemlig betraktelig mer nedtonet enn vi har hørt fra den kanten tidligere, og Doirons enkle gitarklimpring og klare stemme skinner gjennom med all sin naivitet og sjarme.

Albumet starter råsterkt med den utrolig enkle og fine Snow Falls In November. Ettersom denne låten sitter umiddelbart, blir resten av albumet en liten nedtur etter de første par gjennomlyttingene. Låter glir over i hverandre og det er lett å miste litt grepet. Ikke hjelper det at de fleste virker drepende kjedelige heller. Men det er her man i stedet for å legge den fra seg, bør smøre seg med litt tålmodighet. Lar du denne skiva gå et par-tre ekstra runder i spilleren enn du ellers ville ha gjort, vil nok du også kunne konkludere med at vi nok en gang har å gjøre med et album som bare blir bedre og bedre jo mer det spilles.

Spesielt kan Dirty Feet, Dance All Night og The Songwriter i tillegg til allerede nevnte Snow Falls In November trekkes frem som særdeles gode innslag. Tekstene Doiron har knotet ned er intet mindre enn imponerende. Selv om selve tittelen Goodnight Nobody har en nokså kjølig klang, er tekstene varme, personlige og ydmyke.

Goodnight Nobody ender rett og slett opp med å fremstå som et til fingerspissene gjennomført album som er vanskelig å bli lei av.

Om skribenten

kommentarer