Scroll To Top

Segrov – Fin og variert debutskive

Plater 22. februar 2006
Karakter

I 2004 slapp bergensbandet Andreas Segrov Band ut EP-en Why I’m Asking. To år har gått og bandet kaller seg nå kun for Segrov.

Andreas Segrov, som står bak både tekst og melodi, viser at han har maktet å lage nok catchy poplåter til å fylle et helt album. De andre i bandet har nok også sagt sitt i prosessen. Dette albumet framstår nemlig som veldig variert i utrykket.

H.P Gundersen og Kato Ådland står for produksjonen. Dette er gjort med stø hånd og det meste virker rimelig kalkulert og perfeksjonert. Enkelte deler har nok blitt dillet for mye med, og det er låten It’s Never Easy et godt eksempel på. Denne var et av bidragene på EP-en, og da i en mye mer ærlig versjon. På nyinnspillingen har de fjernet den fine upolerte nerven og erstattet den med klisjépreget koring og forfinet gitarspill. Dette føles som et veldig unødvendig trekk.

Det er et herlig uventet chill-out preg på Blessings og The Dance er med sin Nick Drake-aktige låtoppbygging med fingerplukking og strykere et av albumets aller beste spor. Likevel blir all variasjonen litt frustrerende. Den berømte helheten forsvinner. Hadde det ikke vært for den stødige vokalen kunne like gjerne følelsen av et samlealbum dukket opp.

Albumets tre beste låter er singelen Get Burned, Waiting Game og Written In The Sand. Felles for alle disse er at de har det countrypreget som Segrov kler så godt. Dette viste de også på tittellåten Why I’m Asking fra EP-en. Countrypop á la Jim Stärk er noe de virkelig behersker. Med et bluegrass/country-alibi som Eirik Jørstad med stålkontroll på dobroen, hadde det ikke skadet om flere av låtene hadde vært i dette segmentet.

Det er altså ikke alt som glimrer like sterkt på dette albumet. Det føles fort litt traust og tamt. Bortsett fra at det til tider kan bli litt trygt og uengasjerende er det ikke mye å sette fingeren på vokalmessig sett. Andreas Segrov har rett og slett en av Norges aller beste pop-stemmer. Den virker for øvrig denne gang å være mindre «dressed to impress» enn den var på Why I’m Asking-utgivelsen.

At de har funnet plass til to låter derfra er streit nok. Riktignok ligger Why I’m Asking skjult i albumets siste spor Strangly. Skjulte spor er misbruk av lytterens tid og tålmodighet, og kan kun forbeholdes band med elendig humor. Knapt nok de heller. Så når de først har bestemt seg for å ta med den låten kunne de derfor like gjerne lagt den på som et fullverdig spor. Dette hadde faktisk styrket albumet ettersom det er den beste låta de til dags dato har laget. Bergenserne har uansett levert en fin debut, og det blir spennende å følge med guttene videre.

Om skribenten

kommentarer