Scroll To Top

All Of The Sudden I Miss Everyone – Nydelig dystert

Plater 5. mars 2007
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Det er fire år siden postrockerne i Texas-bandet Explosions In The Sky slapp sin forrige plate Earth Is Not A Cold Dead Place. For øvrig en aldri så liten postrock-klassiker. I tiden etter har de relansert debutalbumet How Strange Innocence og laget filmmusikken på soundtracket til filmen Friday Night Lights.

Men nå er de altså ute med ny plate igjen. Seks låter i kjent følelsesmessig klima. Lag på lag, dynamisk og overveldende. Hele tiden litt bakpå for så å angripe med en enorm aggressivitet. Så selv om dette ikke utgjør et enormt hopp i deres karriere, så er de akkurat der de trenger å være.

De drar i gang med en skikkelig bauta av et åpningsspor. The Birth And Death Of The Day. Forvrengt og med bruk av feedback går låta over i trommer som kjennes som en hjerterytme og dagen er i gang. Denne er nok en av deres aller beste låter noensinne. Den glir glatt rett over i neste spor, Welcome, Ghosts, etter underkant av åtte minutter pur herlighet. Selv om man kan tillate seg å sette The Birth And Death Of The Day på repeat så bør All Of The Sudden I Misss Everyone i likhet med øvrige Explosions In The Sky -plater ses som en helhet – med begynnelse og slutt. Selv om sporene er forskjellige både i lengde og komposisjon blir det nesten meningsløst å spille låtene som enkeltstående verk.

It’s Natural To Be Afraid er albumets lengste. Den bygger seg rolig opp til det har gått omtrent tre og et halvt minutt. Der kommer det et fuzz-parti hvor den igjen går over i nydelig lekent gitarspill. Så etter omtrent fire, fem minutter videre ut i låta går den over i de enorme veltende partiene Explosions In The Sky har blitt så kjent for. Dette kan jo selvfølgelig ikke forklares, men oppleves.

Slutten på denne enorme låta fortoner seg dessverre for langdryg og den kunne fint ha klart seg med å «bare» ha vært på rundt ti minutter i stedet for de 13 minuttene og 27 sekundene den varer. Albumets korteste innslag er avslutningssporet So Long, Lonesome. En fin liten låt med enkel gitar under nydelige pianopartier.

Redsel, ensomhet og katastrofer. Det er ikke spesielt lystige temaer de virker å ha hatt som inspirasjon. Her er det dystre titler og et skummelt-vakkert cover. Det maleriaktige omslaget viser en by under vann og en mann med ei lykt – alene i en liten båt. Spørs om ikke noe av dette er relatert til Katrina-katastrofen.

Man glemmer litt tid og sted når man setter på Explosions In The Sky. Dette kommer fra en person som satte seg på feil T-bane og ikke oppdaget det før banen var et helt annet sted enn planlagt da plata ble spilt for første gang på MP3-spilleren. Mulig det var noe sløvhet inni bildet også.

Man kan selvfølgelig argumentere for at band som Explosions In The Sky, Mogwai og Godspeed You! Black Emperor er pompøst som fy. Men postrock er temmelig pompøst og storslått. Sånn er det med den saken, og det funker jo også. Man må forholde seg til musikken på en helt annen måte enn med de fleste andre rockskiver. Musikken får en litt annen betydning, og det hele bikker over til kunstmusikk rett og slett. I den grad man kan ekskludere annen pop-rock fra kunstbegrepet.
I et intervju med Panorama i 2005 kunne låtskriver Chris Hrasky fortelle at de mest sannsynligvis ikke dukket opp i Norge igjen før 2007. Og så sant som gjort: Tirsdag 22. mai står de på scenen på John DEE. Alt ligger an til at det bør blir en fin kveld!

Om skribenten

kommentarer