Scroll To Top

Structure And Cosmetics – Kledelig kjedelig

Plater 19. november 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

The Brunettes er en indiepopgruppe fra New Zealand, som er sentrert rundt Jonathan Bree, multiinstrumentalist, produsent og vokalist, og Heather Mansfield, multiinstrumentalist og vokalist. Bandet har gitt ut plater siden 2002, da det kom ut med debutlangspilleren Holding Hands, Feeding Ducks. Årets Structure And Cosmetics er deres tredje album totalt, og deres første på Sub Pop.

Hvis Phil Spector en dag våknet og ville prøve seg på nymotens indiepop, er det slettes ikke umulig at det ville låte i retning av det vi hører på Structure And Cosmetics. For som med alle ting man gjør for aller første gang, blir ikke resultatet perfekt. Der man burde klemme til, slakker man, og der man burde slakke, der klemmes det til. Timingen er ikke 100 prosent, og man ender opp med et sluttresultat som kunne trengt litt justering for å bli optimalt.

Structure And Cosmetics har dessverre blitt sånn. En plate som utvilsomt har sine øyeblikk, slike man aldri hører seg lei på og legger til alle tenkelige spillelister, og den har stunder som fremkaller små gjesp. På kontoen for de gode stundene noterer vi førstelåta, den symfoniske rockeren Brunettes Against Bubblegum Youth, Her Hairagami Set, den Architecture in Helsinki-inspirerte Obligatory Road Song og If You Were Alien. Dette er melodier man veldig raskt tar til seg og setter på når situasjonen krever sval indiepop, for eksempel en lat søndagsmorgen eller grytidlig i festprosessen.

Men selv om det flere oppturer enn nedturer på denne platen, er det ikke til å stikke under stol at den blir noe kjedelig i lengden. Det mangler den lille ekstra piffen som gjør veldig hørverdige album til nettopp veldig hørverdige.

The Brunettes er stødige popsnekkere, og de har laget er album som vil kunne vinne dem noen nye tilhengere. Structure And Cosmetics er likevel kledelig kjedlig, på den måten den er lugn, avmålt og fint lite brautende i sin fremtoning. Det er fint og noen ganger meget koselig å høre på, uten at den helt store begeistringen melder seg hos undertegnede.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer