Tonight At The Arizona – Støvete og ekte
Debuten til The Felice Brothers klatret inn på Radio Woodstocks topp 25 album i 2006. Og også denne gangen leverer brødrene Simone (vokal, trommer, gitar), Ian (vokal, piano, gitar) og James (vokal, trekkspill, orgel, piano, fiolin) Felice, og bassist og blodsbror Christmas Farley fra skog- og fjellbygdene i Catskill-fjellene, upstate New York, et strålende Americana-album.
Det er tydelig at ånden etter The Bands Music From Big Pink fortsatt svever i de samme dype (Woodstock)-skogene, for det hersker ingen tvil om røttene på denne platen. Gutta har også hørt mye på John Prine og Bob Dylan i oppveksten, noe som langt fra er noe minus. At de vokste opp fattigere enn lusa, skal ha mye av æren for deres til tider mytiske og skarpe tekster.
Dette er røff musikk, til tider høres det halvferdig ut. Hvorvidt det er tilsiktet eller reelt vet jeg ikke, men det er likevel bare sjarmerende i en ellers så altfor glatt og ihjelprodusert musikkverden. The Felice Brothers er nytt bekjentskap for denne anmelderen, og ved første gjennomlytting får man en kraftig følelse av Tennessee, Kentucky, West Virginia, Virginia og North Carolina. Appalachian-fjellene, altså. Banjospilling, utilgjengelige landskaper, trist og bortgjemt og usivilisert.
En tur innom Wikipedia plasserer bandet geografisk et godt stykke vekk fra tobakkstatene, men så viser det seg likevel at Catskill kan regnes som en forlengelse av Appalachian. Da må det altså være noe i vannet de drikker. Dette er hjemmelaget skikkelig roots, solide tekster og en stor dose lavmælt outlaw. To av låtene er coverversjoner, T For Texas, skrevet av Jimmie Rodgers og Leadbelly-låten Take This Hammer – begge strålende gjennomført.
Ellers får vi blant annet høre om et for jævelig liv med fengsel og heroinmisbruk (Rockefeller Druglaw Blues), om slitere i dagens fucked up USA (Hey Hey Revolver), og om en bokser som blir slått ihjel (?) i Ballad Of Lou The Welterweight.
Tonight At The Arizona kommer til å surre i CD-spilleren i lang tid fremover. Det er ujålete og friskt, samtidig som det kan kalles nyskapende, ekte og ærlig musikk av gutter som spiller og synger om liv de nok kjenner godt til.
Ryktene vil ha det til at superprodusenten Rick Rubin har invitert Felice-gutta på middag, og at Justin Townes Earle (ja, sønnen til ikke ukjente Steve), har spilt med dem tidligere i år. Det er ikke usannsynlig at vi kommer til å høre mye fra denne gjengen om ikke lenge. Til sommeren kan du også se og høre dem i levende livet på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg. I mellomtiden, hvis du liker roots, oppsøk nærmeste platebutikk med respekt for seg selv og slå neven i platedisken. Denne platen bør inn på din spilleliste så fort som fy.
PS: Hvis du merker et hakk i på sangen Hey Hey Revolver, så er det helt korrekt. Det du hører er lynet som slår ned i studioet under innspillingen.
