Scroll To Top

Post-Industrial Blues – Sær blues for spesielt interesserte

Plater 2. januar 2008
Karakter

At Bob Brozman kan spille er hevet over enhver tvil, og han tar lange musikalske bad i strømmer av alt som ligner på en gitar. Den siste platen hans begynner trivelig, det vil si med en lett og tradisjonell bluesmelodi.

Teksten derimot er derimot langt fra kos, den tar deg rett inn i Bushs egentlige plan i Irak – penger. Derav tittelen Follow The Money. Neste låt ut handler om den tragiske virkeligheten etter at stormen Katarina jevnet New Orleans med jorden. De rike forlot byen så fort de kunne, og overlot resten til å kjempe for livet. Brozman setter standarden fra første tone, her dreier det seg om de mørke sidene av verden vi lever i. Alt pakket inn i lekker og magisk strengelek og velskrevne tekster, men det blir dessverre for sært musikalsk.

Gjennom hele platen spiller Brozman på en lang rekke strengeinstrumenter, og han trekker hele tiden frem utallige insprasjonskilder fra sin lange karriere og sin svært internasjonale og etniske musikkinteresse. Temaene han synger om er jævlige og mørke. Det handler om foreldreløse barn som skriker etter mamma, det handler om sult og slit, og om folk som bare vil være i fred for all faenskap.

Viktige temaer som egner seg ypperlig til både samfunnskritisk seig blues og ultraaggressiv rock, men her lykkes ikke Brozman godt nok. Du skal være godt over svært interessert i blues for å få noe ut av denne platen. Det går sjelden fort av gårde, laid back er vel ganske betegnende for alle låtene. Akkurat slik det skal være i musikk fra et gjennomfuktig og hett deltaklima der livet handler om å ta det med ro på en front porch. Hadde han bare tatt enkeltheten derfra mer innover seg.

Om skribenten

kommentarer