Scroll To Top

The Best Of Joy Division – Joy To The World

Plater 6. april 2008
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Kinosuksessen Control som omhandler Ian Curtis og Joy Divisions liv og virke, er nettopp sluppet på DVD, og som er blitt etterfulgt av en ren dokumentarfilm om det innflytelsesrike postpunkbandet fra Manchester. Da kommer en slik karrieregjennomgang svært betimelig, enten det er tilsiktet eller ikke.

Mitt forhold til bandet må sies å ikke være all verden. Da bandet hadde sin storhetstid på sent syttitall/begynnelsen av åttitallet, var undertegnede mer opptatt av hardrock enn av britiske band som ikke gikk i spandex eller spilte lange gitarsoloer. Men man blir jo voksen etter hvert (men ikke før jeg klarte å kjøpe fire R.E.O. Speedwagon-plater) og jeg har siden lært meg å like Joy Division. Favorittlåten har lenge vært Love Will Tear Us Apart, men etter flere intense avspillinger av The Best Of Joy Division er det nesten bare å velge og vrake i nye favoritter.

Dette er ikke hardrock og så visst ikke gladpop, heller. Musikken er manisk i sin fremtoning, den er mørk og styggpen, men har uendelig med melodiske kvaliteter jeg må totalt ha oversett i mine tidlige ungdomsår. Vokalist Ian Curtis var ingen lystig fyr (han hengte seg i 1980) og dette gjenspeiler seg i de dystre og melankolske melodiene og tekstene (om fremmedgjøring, angst, meningsløshet og andre lite lystbetonte temaer).

Curtis synger med en slags kald intensivitet (bare hør på Heart And Soul) som man ikke kan unngå å bli påvirket av, Peter Hooks ukonvensjonelle basspill mangler helt sikkert mye på det rent tekniske, men det låter presist og tar mesteparten av plassen i bandets lydbilde. Uten at det gjør noe. Bernard Albrecht (nå kjent under navnet Bernard Sumner, siden vokalist i New Order og Electronica, red.anm.) trykker ut monotone, men sylskarpe gitarriff som ikke låter det minste som Jimmy Page. Bak trommene sitter stødige Stephen Morris og styrer takt og tempo. Trommespillet er enkelt, men effektivt og gjør på mange måter mye av det som kjennetegner Joy Divisions musikalske uttrykk. Og innimellom fylles det på med synth uten at det helt klarer å dominere.

Bandet rakk bare å utgi to konvensjonelle studioalbum før bandet ble oppløst i mai 1980. Og det er fra Unknown Pleasures (1979) og CloserThe Best Of Joy Division har hentet sitt innhold fra. I tillegg har de samlet låter bandet gjorde for den kjente britiske radiopersonligheten John Peel (The John Peel Sessions) i desember 1979 og to låter hentet fra Tony Wilsons TV-program Something Else, også innspilt i desember 1979. Avslutningsvis får vi et intervju med Ian Curtis og Stephen Morris gjort av Richard Skinner høsten 1979.

Det kan sikkert debatteres i det uendelige om låtutvalget er det beste (bandet har mange samlealbum på samvittigheten), men det overlater jeg til ekspertene å bedømme. Dette er nok ingen utgivelse for den harde kjerne av fansen, da jeg er rimelig sikker på at de allerede har alt som er å oppdrive, men den fungerer godt, og vel så det, for oss som ikke har det sterkeste forholdet til bandet. For oss fungerer den ypperlig som introduksjon til et av de beste bandene som kom i kjølvannet av punken.

Låter som Digital, Transmission, Atmosphere, New Dawn Fades (kan noen raskt svare meg på fra hvilken låt av Black Sabbath de har stjålet gitarriffet fra?) og Heart And Soul, for øvrig alle nye favoritter hos undertegnede, er alle noen giganter av noen låter og det finnes mange flere.

The Best Of Joy Division fungerer godt som en introduksjon til et viktig, innflytelsesrikt og ikke minst godt band. Så kan dere lure på hvor anmelderen har vært i de siste tredve årene, mens jeg går med bøyd hode ut i hagen for å brenne opp de fire R.E.O. Speedwagon- platene mine.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer