Scroll To Top

Hello, Pretty-Pretty! – Hele syttitallet på (ca) tredve minutter

Plater 29. april 2008
Karakter

Hvis ikke gutta i Notoddenbandet X-Queen Of The Astronauts ikke har en eller flere plater med Queen, The Beatles, The Move, ELO, 10 CC, Mott The Hoople og David Bowie i platesamlingen, så vet ikke jeg. For det er nettopp slik bandet høres ut. Som en krysning av de overnevnte band og artister blandet med en solid dose garasjerock og med verdensrommet som en slags rød tråd.

Hello, Pretty-Pretty! er bandets debutlangspiller og har både humor og sjarm og en slags klassisk poptilnærming til materialet som absolutt har noe for seg. Her er det både stilige gitarriff, Bowievokal med overdreven britisk aksent, håndklapp, syttitallsynther (moog?), trompeter hentet fra Penny Lane og fengende allsangrefrenger. Og slikt kan man jo nesten ikke bli i dårlig humør av. Og det blir man heller ikke. Men i det lange løp blir soundet og låtene en smule for ensformig og glir altfor lett inn i hverandre. Det er lite originalitet å spore og det blir i overkant for mye etteraping og for lite særpreg etter hvert.

Selv om låtene ikke alltid holder like høy kvalitet så finnes det en del høydepunkter. Dance-Dance, Jupiter Girls, Electric Love og Queenpastisjen Alien Love Song er ålreite poplåter det er lett å like og som fortjener radiospilling. Låtene på Hello, Pretty-Pretty! er i all hovedsak tøffe nok hver for seg, men albumet som helhet mangler variasjon og det lille ekstra.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer