Scroll To Top

The Chemistry Of Common Life – Rølp med stil

Plater 25. november 2008
Karakter

Like lite som vokalist Pink Eyes aka Damian Abraham kan kalles sjarmerende, er Fucked Up tilsvarende mye et band som er vanskelig å la være å elske.

Dette er altså bandet som fikk MTV til å forby moshing på liveinnspillinger, etter at tv-kanalen måtte punge ut over 2000 dollar for skader på settet hvor et opptak med Fucked Up fant sted. Dette er bandet som nylig spilte en 12-timerskonsert i New York med en haug av gjesteopptredener, hvor blant annet indiegullgutt Ezra Koenig fra Vampire Weekend en smule «out of character» fikk kjørt stemmebåndene sine til Descendents-låta Parents. Dette er bandet som har gjort første- og andregenerasjons hardcore punk, eller god, gammel rølpehardcore om du vil, til hot shit i 2008.

Fucked Up er altså barn av 80-tallet, med referanser til band som Minor Threat, Black Flag og Hüsker Dü, og har i god punkrockånd haugevis av selvtrykte sjutommere og tolvtommere på samvittigheten. Men like mye som Fucked Up er avkom av hardcoren, gir de den en lang stinkefinger i samme slengen, og inkluderer ofte vanvittig melodiøse, nærmest sakrale, partier i låtene sine. Sammen med et massivt lydbilde som tidvis inkluderer vegger av gitarer, blir dermed utgangspunktet nærmest snudd på hodet.

Brutalt, men episk er kanskje ordene Fucked Up enklest kan beskrives med. Åpningslåta Son Of The Father er i seg selv nok til å rettferdigjøre den beskrivelsen, fra den lekende fløyteåpningen, til det oppløftende gitaranslaget, før det hele slår ut en i blodbrusende brutusblomst når strofene «it’s hard enough being born in the first place, who the hell would want to be born again?» piskes fram i refrenget. Etter en såpass sterk åpning, er fallhøyden stor, men The Chemistry Of Common Life er gjennomtenkt, og gjennomført, fra A til Å, og kan strengt tatt regnes som en konseptplate. Derfor vokser plata seg bare større og sterkere etterhvert som den går.

Halvveis i plata er Fucked Up på sitt aller mektigste med den sløye singelen No Epiphany, som inneholder intet mindre enn 18 gitarspor. Like etter setter de inn et melodiøst høytrykk med Black Albino Bones, mens det avsluttende tittelsporet setter et grandiost punktum for et band som i drøye 50 minutter virker ustoppelige i sin hemningsløse framferd.

«Vulgar display of power» kunne like gjerne vært en frase myntet på Fucked Up i 2008. Albumdebuten, Hidden World, også det en sterk utgivelse, fikk aldri norsk distribusjon da den kom ut i 2006. Gjør deg selv en tjeneste, og plukk opp den også. Rølp blir ikke stiligere enn dette.

Om skribenten

Rune Aas

kommentarer