Scroll To Top

Svenskenes invasjon lykkes

INVSN - "INVSN"

Plater 18. juli 2014
Karakter

Trondheim, januar 2014. Regionbransjetreffet Trondheim Calling har akkurat kickstartet med et band som ikke akkurat er lokale, de er ikke en gang norske. De er svenske og synger til og med på svenska. Undertegnede står og tramper med foten og nikker med hodet med ølen i hånda, slik som bransjefolk gjør, og har nettopp hatt en aha-opplevelse. Mer om det senere.

Denne tynnslitte bransjehora hang aldri helt med på den svenskspråklige alternativrockbølgen fra nittitallet. Det ble strengt tatt aldri hørt sprengmye på svenskspråklig musikk. Riktignok falt jeg som alle andre pladask for liveartisten Håkan Hellström på begynnelsen av forrige tiår og putter glatt to-tre av konsertene jeg har sett med ham på topp ti-lista over beste konsertopplevelser ever. Men i praksis har jeg kanskje hørt i gjennom Känn ingen sorg för mig Göteborg fire-fem ganger. Og så spesielt alternativ har vel Håkan aldri vært. Og selv om Kent hadde enkeltlåter jeg likte dengang da og Bob Hund var helt ville live, smalt det aldri helt på plass dette med rock på svensk (gi meg engelskspråklige The Wannadies hvilken dag som helst). Kanskje føltes det for «visete» med svensksyngende rock i mine ører? For mye Taube eller Vreeswijk? Hvem vet.

Det skulle merkelig nok først bli i 2014, med punklegenden Dennis Lyxzén sitt sjangersprikende prosjekt INVSN, at jeg skulle få ørene opp for at svensk kan fungere optimalt i kombo med gitar. Etter å ha overvært en underholdende Q&A under nevnte Trondheim Calling der Lyxzén snakket om karrieren sin, da først og fremst om sine år som hardcorepunkpionér i Refused, spilte bandet hans på det som til vanlig er byens jazzscene, Dokkhuset. I det bandet var kommet halvveis inn i første låt husker jeg at jeg tenkte «dette var da overraskende bra?». Riktignok hadde jeg aldri helt fått med meg Refused når det sto på som verst, men hadde sett Lyxzén spille med sitt påfølgende band The (International) Noise Conspiracy, og et spesielt stillestående og «streit» band var det ikke. Sammenlignet med de to bandene var derfor INVSN som Alf Cranner å regne. For her sto altså frontmannen fra et av de villeste bandene fra broderlandet, nånsin, og sang melodiøse vokallinjer med poetiske tekster over klingende The Cure-lignende gitarer og repeterende basslinjer med den største selvfølge.

Jeg kjente at musikken trengte seg sakte og insisterende inn i kropp og sjel og da jeg kom hjem den natta gikk jeg rett på Spotify. Fjorårets INVSN, bandets andre album (hvis du ikke regner med utgivelsene under navnet Lost Patrol Band, samt plata Hele Världen Brinner under navnet Invasionen, som fortsatt er uttalen til INVSN på svensk), ble spilt to ganger på rappen mens jeg danset for meg selv i stua med et stort smil om kjeften. Det var en klassisk oppvåkning og en musikalsk opplevelse vi nysgjerrige musikkelskere er på konstant jakt etter.

Og her kunne jeg stoppet anmeldelsen med en grei oppfordring om å sjekke ut bandet. Men nei. Vi i Panorama har ikke betalt for å holde teksten stram og innenfor en trykkvennlig ramme, rett og slett fordi vi ikke har betalt og trykkes svært sjelden. Haha. Men mest fordi jeg nå har et halvt års kjærlighetsforhold til albumet bak meg, og kjærlighet har det med å fungere dårlig med tilbakeholdenhet. Samt at jeg trenger å skrive om det for å undersøke mer rundt hvorfor jeg liker det så godt.

På overflaten er det nemlig ikke noe spesielt som utpeker seg som, eh, spesielt med INVSN, albumet. Eller kanskje mer, bandet. Vel, det er som man ser det, evt. hører det. Noen har sagt at det hele minner om en god lapskaus bestående av The Cure, Depeche Mode og tidlig Nine Inch Nails. Det er fullt ut mulig, men her snakker vi om band jeg personlig aldri har hørt spesielt mye på (det måtte i såfall være førstnevnte). Men fra mitt forholdsvis overfladiske forhold til disse musikantene, kan jeg forstå poenget. Men linjene kan trekkes mot gothaktig åttitallspop og mørk nittitallselektronisk musikk, det er det ingen tvil om.

Det er noe mørkt, teatralsk og pirrende småsexy med INVSN som jeg ikke finner liker mye i debuten Saker Som Jag Sagt Till Natten fra 2011. Den ferskeste utgaven av bandet føles som om det har hatt sin seksuelle oppvåkning og fått en annen type selvtillit, en selvtillit og råskap man kun får gjennom erfaring og det å finne seg selv. Faktisk er selvtilliten til denne mer voksne varianten såpass høy at den har blitt tospråklig, ettersom INVSN er spilt inn både på svensk og engelsk. Så om du hater svensk, har du mulighet til å høre dette på tradisjonslåtdialekten ængelsk. Men ikke gjør det. Plata er både mye mer sexy og personlig på god gammeldags svenska (selv om det funker på engelsk også). Og hvem er egentlig best? Malin fra Saltkråkan, eller Lindsey Lohan? Du vet svaret.

Det er selvfølgelig i låtmaterialet albumet utpeker seg som en høydare. Tidløsheten i melodiene til låter som #61, Ner i Mörkret, Samma Sak, Söder Om Himlen, og Allt Kommer Tillbaks er ubestridelig, men er på samme tid distinkt nordisk i sin mørketidsmelankoli iblandet lys og lengsel. Nordiskheten bare forsterkes av Lyxzéns vokalleveranse som sammen med Sara Almgrens (også fra The (International) Noice Conspiracy) backingvokal har en kvalitet som bare kan beskrives som veldig svensk. Lydbildet er yppig og halvarrogant, i form av alternativ gitarpoprock med elektroniske elementer og forholdsvis allsangvennlige refreng. Det er likevel noe sjangersprengende med INVSN som gjør bandet vanskelig å klart definere. Men ikke bare ta meg på ordet, se videoen til Ner i Mörkret og få en idé om hva jeg mener:

Det funker på så mange nivå. Ikke alt på INVSN er like strålende hele tiden, dog. Men selv de låtene som kanskje ikke er mest oppsiktsvekkende blir aldri uinteressante. Den rimelig monotone og mørke Vårt Blod er ingen radioreklame for hverken album eller band, men låta er ikke dårlig for det. De fleste av disse ni sporene er dog tydelig definerte og har en nerve som setter seg i lytteren.

Man kan si at albumet er særdeles atmosfærisk og helhetlig, men det består også av mange øyeblikk der smilet bare kommer, foten trampes og, som jeg skriver i innledningen, innbyr til dansing. Den er sommernetter og høstkvelder på en gang, lys og mørke, kulde og varme. Ja, du skjønner hva jeg vil med de dårlige metaforene.

Jeg garanterer ikke at du vil like det, men for undertegnede er albumet et av de fineste popalbumene (vi legger det i den skuffen inntil videre) jeg har hørt på veldig lang tid og bandet det første svenskspråklige jeg har blitt ordentlig fan av. Som du ser av karakteren har jeg tro på at det kommer til å stå seg en stund til.    

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/