Scroll To Top

Klangen av honning og flykræsj

Foxygen - «...And Star Power»

Plater 8. november 2014
Karakter

Deilige, produktive og provoserende Foxygen. I det ene øyeblikket føles det som om de serverer deg smaken av honning, i det neste er det som om kursen peker rett mot fjellveggen. På en av årets lengste og mest kontrastfylte plater er det langt mellom ytterpunktene.

We Are the 21st Century Ambassadors of Peace & Magic fra 2013 var mitt første møte med denne besynderlige banden, en plate jeg først likte ganske godt, så virkelig hatet – før jeg til slutt endte opp med å elske den. Det til tross for dens små skjønnhetsflekker og bandets til dels manglende egenskaper når det gjelder dette med å stjele med stil. Debutplaten bør også nevnes med positivt fortegn.

Tre plater på like mange år altså, samt den helt greie soloplaten til Jonathan Rado fra i fjor. Nå aktuelle med det som er en 24 spor og 81 minutter lang mastodont over fire titulerte LP-sider. …And Star Power er kanskje en fortsettelse av forrige platetittel, i så fall småfiffig og symptomatisk for deres måte å te seg på kunstnerisk. Det finnes så mange krinkler og kroker her, små mellomspill, sanger som plutselig slår helt om i siste minutt, en popsuite, bråk og leven, rare temposkifter og de lifligste popmelodier. Det hele er blitt et slags surrete ekko av nittitalletsets slackerrock, antagelig produsert og spilt inn mye via innfallsmetoden.

Det mest tilgjengelige kommer tidlig, How Can You Really og Coulda Been My Love er klassisk pop med retropoduksjon, begge noen av årets beste låter i sitt segment. Senere får vi den insisterende og fengende tittelsuiten servert i fire korte satser, slackercountry i Cannibal Holocaust, rene innslag av støy på Cold Winter/Freedom – og det meste imellom. Bare den lite hifivennlige produksjonen er egentlig fellesnevneren.

Blir det for mye til tider? Svaret er dessverre ja. Den myke starten gjør riktignok sitt til at det som kommer utover på plata blir litt lettere å fordøye. Men det er uansett ikke bare enkelt å gjøre seg kjent med materialet her – og det er i tillegg mye av det. Tidvis sklir det ut i en saus der man kan forestille seg at eksperimentet og lengden på plata i seg selv har vært viktigere enn selve resultatet. Det er litt sånn: la oss gjøre dette, la oss slenge inn dette, la oss dernest bråke hemningsløst i seks minutter og slenge det med i suppa det også. Det er interessant, men det er altså ikke bare en nytelse.

Om denne dobbelt-lp’en ikke er den kvalitativt beste jeg har hørt i år, så scorer den høyt i kategorien for morsomme oppdagelser. Men det er vanskelig å gi seg helt hen til helheten.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin